Frans av Assisi – et liv som fortsatt utfordrer

I dag søndag 4. oktober er det 800 år siden Frans av Assisi døde. Fortsatt har hans liv mye å lære oss, skriver Emil Skartveit.

Pace e bene – fred og alt godt!

Noen steder og noen mennesker blir værende i oss. For mange er Assisi et slikt sted, og Frans av Assisi en slik person. Han levde for snart åtte hundre år siden, i en helt annen tid enn vår. Likevel fortsetter livet hans å stille spørsmål som angår oss: Hva er egentlig viktig? Hvordan møter vi mennesker som står utenfor? Hvordan lever vi som en del av Guds skaperverk?

Frans tilhører ikke bare den katolske kirkes historie. Han har inspirert mennesker langt utover egne kirkesamfunn og grenser. Han har blitt et forbilde for mennesker som arbeider for fred, fattigdomsbekjempelse, sosial rettferdighet og vern av naturen. Kanskje fordi han minner oss om noe grunnleggende: Tro handler ikke bare om hva vi bekjenner, men om hvordan vi lever.

Frans ble født omkring 1181/1182 i Assisi som sønn av den velstående tøyhandleren Pietro Bernardone. Han vokste opp i byens borgerskap med alle muligheter foran seg. Faren hadde store planer for ham. Han skulle overta familievirksomheten, skape seg et navn og få en synlig plass i samfunnet.
Men livet tok en annen retning.

Å finne sitt sanne kall

Frans hadde først de samme drømmene som mange unge menn i hans tid. Han ønsket ære og anerkjennelse. Han ville bli ridder. Han fikk rustning og hest og dro ut for å delta i krig, men møtet med virkeligheten ble annerledes enn han hadde forestilt seg.
Han var ikke skapt for krigens vei.

Det som kunne blitt opplevd som et nederlag, ble i stedet begynnelsen på en ny forståelse av hvem han var. Gjennom flere sterke religiøse erfaringer begynte Frans å se både Gud og mennesker på en ny måte.
Han oppdaget at han ikke skulle bli den andre forventet at han skulle være. Han måtte bli den Gud kalte ham til å være.

Dette er en erfaring mange mennesker kan kjenne igjen. Livet formes av forventninger fra familie, samfunn og omgivelser. Noen ganger krever det mot å finne sin egen vei. Ikke fordi man ønsker å være annerledes, men fordi man ønsker å leve sant.
Frans valgte en vei som kostet. Men han fant også en frihet som gjorde livet meningsfullt.

Møtet med den spedalske

Et av de viktigste vendepunktene i Frans' liv var møtet med en spedalsk. På den tiden var spedalske blant de mest utstøtte menneskene i samfunnet. De ble fryktet og holdt på avstand.

Frans hadde tidligere kjent den samme avstanden. Men noe forandret seg. Tradisjonen forteller at han gikk bort til den syke, hjalp ham og omfavnet ham.

For Frans ble dette et møte med Kristus selv.

Han begynte å se mennesker annerledes. Den som samfunnet hadde forkastet, var ikke først og fremst en byrde eller et problem, men et menneske med samme verdi og verdighet som alle andre.

Her ligger en av de sterkeste utfordringene Frans gir oss i dag.

Det er lett å hjelpe mennesker på avstand. Det er vanskeligere å dele liv med dem.

Kirken har gjennom historien gjort mye godt gjennom omsorgsarbeid og diakoni. Likevel må den alltid stille Frans sitt spørsmål: Ser vi virkelig mennesket foran oss?

Dette er også en viktig del av Metodistkirkens arv. Fra begynnelsen har vi søkt å møte mennesker der de er – ikke bare med ord, men med nærvær, praktisk hjelp og fellesskap. Det handler ikke om å stå over mennesker, men om å stå sammen med dem.

Friheten i å gi slipp

Den mest dramatiske hendelsen i Frans' liv var bruddet med faren.

Pietro Bernardone hadde store ambisjoner for sønnen. Frans skulle føre familien videre. Da han i stedet begynte å bruke familiens ressurser på å reparere den forfalne kirken San Damiano, opplevde faren dette som et svik.

Konflikten endte foran biskopen i Assisi. Ifølge de tidlige fortellingene ga Frans tilbake det som tilhørte faren – også klærne han bar – og erklærte at han fra nå av bare hadde én far: Gud i himmelen.

Fortellingen er sterk fordi den rommer både smerte og frihet.

Å bryte med forventninger og familie er aldri enkelt. Frans gjorde ikke dette for å skape oppmerksomhet eller protestere mot samfunnet. Han gjorde det fordi han opplevde at han måtte følge det kallet han hadde fått.

Han valgte fattigdommen, ikke fordi fattigdom i seg selv er et ideal, men fordi han ønsket frihet til å tjene.

Et fellesskap med hele skaperverket

En av de sidene ved Frans som kanskje sterkest taler inn i vår tid, er hans forhold til naturen.

Han så ikke skaperverket som noe mennesket først og fremst skulle eie og utnytte. Han så naturen som en gave fra Gud og som et fellesskap vi mennesker er en del av.

Solen var «bror Sol», månen var «søster Måne», og jorden var «søster og mor».

Fortellingene om Frans som talte til fuglene og møtte ulven i Gubbio, uttrykker denne dype forståelsen. De forteller om et menneske som ikke så naturen som en motstander, men som noe levende og verdifullt.

Dette kommer tydelig fram i Solsangen, Frans' store lovsang til Gud gjennom skaperverket. Der takker han Gud for solen, vannet, ilden og jorden.

Alt peker tilbake til Skaperen.

I vår tid, preget av klimakrise og økologiske utfordringer, har dette budskapet fått ny aktualitet. Frans bruker ikke våre moderne begreper, men han viser en holdning vi trenger: ydmykhet, takknemlighet og ansvar.

Samtidig var Frans et menneske av sin tid. Han behandlet sin egen kropp hardt og så den nesten som en motstander. Derfor skal vi ikke kopiere alt ved livet hans. Men vi kan la oss utfordre av den kjærligheten som bar det.

Gud som menneske

En annen kjent fortelling fra Frans' liv handler om julekrybben i Greccio.

I 1223 ønsket Frans å gjøre fortellingen om Jesu fødsel levende for vanlige mennesker. Derfor skapte han en enkel julekrybbe med dyr og mennesker.

Bak dette lå en dyp teologisk innsikt: Gud kom ikke til verden som en mektig hersker, men som et lite barn.

Gud valgte sårbarhet.

For Frans var dette avgjørende. Kristus hadde ikke kommet for å holde avstand til menneskene, men for å dele deres liv. Derfor måtte også hans etterfølgere være nær mennesker.

Fred, dialog og fornyelse

Frans var en fredens mann. Under korstogene reiste han til Det hellige land og møtte sultanen Malik al-Kamil. I en tid preget av krig og religiøs konflikt valgte han dialog.

Han sto fast på sin egen tro, men møtte samtidig den andre med respekt.

Dette er en arv som fortsatt er viktig. Sterk tro trenger ikke føre til forakt for andre. Trofasthet og respekt kan leve sammen.

Frans ønsket heller ikke å forlate kirken. Han ønsket å fornye den innenfra. Han viste at kirkens styrke ikke først og fremst ligger i makt og strukturer, men i kjærlighet, tjeneste og fellesskap.

Hva kan Frans si til oss i dag?

Frans av Assisi kan ikke kopieres. Vi lever i en annen tid og står overfor andre utfordringer.

Men han kan fortsatt inspirere oss.

Han minner oss om at menneskets verdi ikke ligger i det vi eier, presterer eller oppnår. Vi er først og fremst mennesker skapt og elsket av Gud.

Han utfordrer oss til å se dem som lett blir oversett.

Han utfordrer oss til å leve mer ansvarlig som en del av skaperverket.

Han utfordrer oss til å la troen få konsekvenser i våre egne liv.

Frans var en liten mann i en enkel drakt. Han hadde ingen politisk makt, ingen rikdom og ingen hær. Likevel satte han dype spor.

Kanskje er det nettopp dette som er hans største budskap: Et enkelt menneske som lever med kjærlighet og overbevisning, kan forandre verden.

Ikke fordi vi skal bli Frans av Assisi, men fordi han hjelper oss til å stille de spørsmålene som alltid vil være aktuelle:

Hvordan lever jeg?
Hvem ser jeg?
Hva bruker jeg livet mitt til?