Vitneutsagn om Jesus

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 15.desember 2024. 3. søndag i advent.

Johannes 5,31–36: 31 Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. 32 Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. 33 Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. 34 Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. 36 Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Døperen Johannes pleier å ha stor plass i adventstiden. Han skulle rydde vei for Jesus. Han var seks måneder eldre og hadde sin disippelskare. Men i vår fortelling får vi høre at Jesus trenger ikke hans rolle. Jesus har Gud selv som vitner for ham. Gud hadde gitt Jesus gjerninger som han skulle gjøre, og disse gjerningene var det som vitnet om at Jesus ikke vitnet om seg selv, men om Gud skaperen som har sendt Jesus. Derfor feirer vi jul.

Ordene i vår fortelling er sagt til det gamle gudsfolket som avviste Jesus. Allerede i første kapittelet kan vi lese: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh.1.11). Etter vår fortelling kan vi lese: «Og Far, som har sendt meg, har selv talt på mine vegne. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett, hans ord har dere aldri beholdt, for dere tror ikke på den han utsendte» (Joh. 5. 37-38). «Jeg er kommet i min Fars navn, men dere tar ikke imot meg» (Joh. 5. 43). «Dere gransker skriftene fordi dere mener at dere har evig liv i dem, og nettopp de vitner om meg, men dere vil ikke komme til meg for å få liv» (Joh.5.39-40).

Jesus var kommet for å gi liv. Men det gamle gudsfolket trodde ikke på Jesus. De var bare opptatt av å granske skriftene. De så ikke at deres hellige skrift handlet om Jesus.  I vår fortelling kan vi lese at Gud hadde gitt Jesus noen gjerninger å gjøre som skulle vitne for ham, vitne om at Jesus var Gud. Etter vår fortelling spør noen fra det gamle gudsfolket hvilke gjerninger Jesus gjorde, så de kunne tro på Ham. De henviste til mannaunderet i ørkenen som deres forfedre var så heldige å oppleve. Men Jesus, hva hadde han å vise til? Da er det Jesus forteller dem at mannaunderet varte ikke evig. Deres forfedre ble sultne igjen og til slutt døde. Men det brød Jesus ville gi dem, det varte evig (Joh.6.26-35). For Jesus var kommet for å gi liv.

Gud hadde gitt Jesus gjerninger som han skulle gjøre, kan vi lese i vår fortelling. Hvilke gjerninger er det snakk om? For å svare på det, kunne Jesus fortalt om alle underne han gjorde. Han kunne fortalt om alle helbredelsene.  Han kunne vekke opp fra døden. Han kunne gå på vannet. Jesus hadde gjort vann til vin. I tillegg kunne han fortalt om kvinnen som ble tatt i hor og fikk høre: «Den av dere som ikke har gjort noen synd, kan kaste den første sten» (Joh.8.7). Jesus kunne også fortalt om kvinnen som skulle hente vann fra brønnen. Hun fikk høre at Jesus var det levende vann som gjorde at en aldri skulle tørste mer (Joh.4.13-14).

Men det er fortellingen om brødunderet som blir utgangspunkt for Jesu forkynnelse. Han møtte det gamle gudsfolket der de selv var. Deres store trosfortelling var mannaunderet i ørkenen. Men Jesus hadde en ny fortelling å gi dem, et nytt under som utgangspunkt for sin forkynnelse. Det gamle gudsfolket fikk høre at Jesus sier om seg selv: «Jeg er livets brød» (6.35,48). «Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh.6.51). «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham» (Joh.6.56).

Alle evangeliene har fortellingen om brødunderet, men ingen har så mye forkynnelse rundt denne fortellingen som det Johannesevangeliet har. Her spilles det tydelig på nattverden. Det er interessant, for i dette evangeliet finner vi ikke fortellingen om at nattverden blir innstiftet! Der fortellingen om nattverden skulle vært, finner vi fortellingen om fotvaskingen i stedet. Det er typisk for Johannesevangeliet. Fotvaskingen var en kjærlighetshandling. Kjærlighet var det viktigste for Jesus. Kjærlighet skaper liv, og Jesus er nettopp kommet for å gi liv. I Joh.15.12 kan vi lese: «Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere». Nattverden henspiller nettopp på denne kjærligheten.

Jesu gjerninger skulle vitne om at Jesus var Gud. Men den største gjerning Jesus gjorde, var likevel det som skjedde på korset. I Joh.15.13 kan vi lese: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Dette går igjen som en rød tråd i hele evangeliet. Når han fysisk blir løftet opp på korset, blir han oppløftet i dobbelt forstand. Det er der han får vist fram vår Gud, en Gud som elsker og bare elsker. 

Ved det første underet, vinunderet, sier Jesus: «Min time er ennå ikke kommet» (Joh. 2.4) Når kom egentlig denne timen ifølge dette evangeliet? Det er først ved hans siste påskefeiring at han sier: «Min time er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» (Joh. 12.23). Han snakket verken om underne eller oppstandelsen. Han snakket om sin død. Hans time var kommet da han skulle bli løftet opp på korset. På korset lød ordene: «Det er fullbrakt» (Joh. 19.30). Ved underne ønsket Jesus å forkynne Gud som kjærlighet. Oppstandelsen var en bekreftelse på denne kjærligheten. Men det var på korset at Guds kjærlighet virkelig ble vist fram. Da var hans time kommet.

Vi tenner tre lys denne søndagen. Eyvind Skeies salme passer fint: «Tenn lys! Tre lys skal flamme For alle som må sloss, For rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss. Må ingen miste motet Før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper For frihet og for rett».

Jesus var ikke avhengig av noe menneske for å vitne. Han visste at Gud selv vitnet gjennom ham. Når vi sloss for rettferd og frihet, vitner Gud gjennom oss. Vår menighet hadde adventsmesse sist helg til inntekt for misjon.  Roar Fotland er metodistprest og har en doktorgrad i det som kalles missiologi, misjonsteologi. Han har en artikkel i vårt magasin «Brobyggeren» som er verdt å lese. Der kan vi se hvordan han legger stor vekt på at misjon ikke er kirkens misjon. Misjon er Guds misjon. Gud skaper fortsatt sin verden ved det vi kaller misjon. Misjon er både forkynnelse av at Gud viste seg fram i Jesus og bistandsarbeid som får støtte gjennom Norad. Dette står ikke i motsetning til hverandre. For misjon er ikke kirkens misjon. Misjon er Guds misjon. Det er Gud som gjør sine gjerninger gjennom oss.

Når Gud vitner gjennom oss, er vårt vitnesbyrd alltid preget av den tiden vi lever i. Det går ikke an å forkynne i en tidløs sammenheng. Det gamle gudsfolket så at sabbatsbudet ble brutt i stedet for å se en helbredelse og glede seg over det. Misjonærer har også i sin iver pakket inn sin forkynnelse i vestlig kultur. Men misjon er Guds misjon. Vi vitner, men det er Gud som gir vårt vitnesbyrd overbevisningens kraft, som gjør ordene våre «sanne» eller gyldige.  Våre ord og gjerninger er alltid tidsavhengig. Men Gud virker til alle tider. Heldigvis. Gud skaper fortsatt sin verden. Når vi sloss for rettferd og fred, når vi driver med religionsdialog, når vi jobber for å redde jordkloden vår, så er det Gud som er på ferde. Gud vitner gjennom oss. Misjon er Guds misjon.   

Jesus gjorde under. Han hadde mange gjerninger å vise til. Underne kalles i dette evangeliet for tegn, noe som skulle forkynne utover seg selv. Han gav håp til mennesker som trengte det. Men den største gjerningen gjorde han da han hang på korset. Der fikk han virkelig vist fram Gud. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var Gud» (Joh.1.1). «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh.1.14). «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh.1.18).

Det gamle gudsfolket var så stivnet i sine forestillinger om sin Gud, at de avviste sin Gud da Gud viste seg fram. Historien kan gjenta seg. Det gamle gudsfolket begynte å diskutere Bibel-vers da de så Guds gjerninger.  Men vi tror ikke på en bok. Vi tror på en person, den personen som har vist oss vår Gud. En Gud som elsker og bare elsker. Denne personen finner vi i Bibelversene. Derfor er Bibelen viktig. Men det er ikke Bibelen vi tror på. Det er Gud vi tror på. Denne Gud har vist seg fram i Jesus. Jesus viste fram en Gud som elsker og bare elske. «For ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

Dette var det Johannes-menigheten trengte å få forkynt inn i sin troskrise. Også vi kan ha våre troskriser. Tenk om vår tro bygger på en illusjon. Også vi trenger å få høre at Jesus var den han gav seg ut for å være. Han var den Gud som ville vise seg fram. Jesus hadde mange gjerninger. Men i dette evangeliet er det først og fremst da han «ble løftet opp på korset» at han viste fram vår Gud. En Gud som elsker og bare elsker. «For ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

Anne Grete Spæren Rørvik, Metodistprest i Drammen.