Tro og tjeneste

Les prestens tanker om søndagens tekst på Samlingsdagen vår 25. august 2024.

Lukas 17,7-10:
7 Dersom en av dere har en slave som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til slaven når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ 8 Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ 9 Takker han vel slaven for at han gjorde det han var pålagt? 10 På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’»

Jesus pleide å bruke bilder fra hverdagen for å beskrive Gud. Han ville gi oss gode gudsbilder, gode forestillinger om hvilken Gud vi har med å gjøre. Gud sammenliknes med den gode hyrde som er villig til å ofre livet sitt hvis ulven kommer. Han er livets vann, som vi trenger for å leve. Han er veien vi kan gå på. Jesus gir oss mange gode gudsbilder. I vårt evangelium får vi tidlig en slags programtale om hva Jesus skulle forkynne: «godt budskap for fattige, sette undertrykte fri, rope ut et nådens år fra Herren» (Luk. 4.18). Men i vår prekentekst denne søndagen blir Gud sammenliknet med en slaveeier. Hvordan er det for oss?

Det første som slår meg, er den nyeste Bibeloversettelsen. Det står slaver, ikke tjener. Det greske ordet som brukes, betyr egentlig slave. Men tidligere har bibeloversettere følt at ordet «slave» gir andre assosiasjoner for oss i vår kultur enn det skapte da det ble skrevet. Det er nok riktig. Vi metodister har til og med vært stolte over at vår kirkefar, John Wesley, kjempet imot slavehold allerede på 1700-tallet. Men på Jesu tid var det helt vanlig å ha slaver. Det var vanlig å slå slavene.  Det var vanlig å undertrykke både kvinner og barn. Bibelen tar ikke et oppgjør mot verken slavehold eller kvinneundertrykkelse. Paulus’ ord: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mannlig og kvinnelig» (Gal.3.28) ble ikke brukt til å argumentere mot slavehold eller kvinnefrigjøring. Tvert imot. Fordi alle var ett i Kristus, trengte en ikke sosial rettferdighet. For Paulus var det om å gjøre å forkynne evangeliet til flest mulig, og da hadde en ikke tid til sosialt opprør.

Hvor ble det av Jesu programtale fra starten av evangeliet, hvor det stod at undertrykte skulle settes fri? (Luk.4.18). Hvilket budskap kan vi lese i vår liknelse?

Denne søndagen har vi det vi kaller «samlingssøndag» i vår menighet. Det er første søndag etter en lang sommerferie. Mange kaller det første søndag i et nytt arbeidsår. Hvordan ville det være å bli møtt med: «Velkommen til et nytt arbeidsår. Vi er unyttige slaver som bare gjør vår plikt. Ikke forvent verken ros eller takk. Vi gjør det vi er skyldige å gjøre». Hvordan ville det være å bli møtt med noe sånt? Hvor blir det av «det gode budskap» som jo ordet «evangelium» betyr?

Gud sammenliknes med en slaveeier som oppfører seg akkurat sånn som slaveeiere pleide å oppføre seg. Først jobbet slavene på jordene. Så skulle de lage kveldsmat til sin herre og servere ved bordet. Først når alt arbeidet var gjort, kunne slavene selv få mat. Vi kan legge merke til at subjektet skifter i vår liknelse. Først sier han «dere» som om de han snakker til skal sammenliknes med slaveeiere.  Men til slutt er «dere» slavene selv.  Blant de første kristne var det både slaver og slaveeiere. Poenget er at slaven ikke får hverken takk eller ros. Vi er Guds slaver og skal ikke forvente verken takk eller ros.

Her sitter vi 2000 år etter at dette ble skrevet. Denne liknelsen ble ikke skrevet til oss, men vi bruker Bibelen og kaller den «Guds ord». Jeg må spørre igjen: Finner vi et godt budskap i denne liknelsen? Finner vi noe «evangelium»? Mitt første svar er: «Nei». Jeg liker ikke dette gudsbildet. Hvis Gud er en god far, så er det alle gode fedres oppgave å både rose og takke sine barn. Mange som fortsatt lever i dag, kan fortelle at de vokste opp med en tanke om at foreldre ikke skulle rose barna sine. Det var ikke bra for barna å få ros, trodde de. I dag tenker vi annerledes. Men jeg tror ikke poenget i denne liknelsen er å si noe om Gud. Poenget er å si noe om vår holdning til Gud. Poenget må være at vi ikke har noe å rose oss av overfor Gud. Dette var Paulus opptatt av. Dette var både Luther og Wesley opptatt av. Det kan også være noe frigjørende i det. Vi trenger ikke gjøre gode gjerninger for å få ros. Likevel kjenner jeg et visst ubehag i å sammenlikne oss med slaver.

Selv om vi ikke er vant til slavehold, skal vi ikke lenger enn hundre år tilbake i tid før denne fortellingen var kjent for mange. I vårt samfunn kunne vi ha storbønder her på Østlandet med over hundre tjenestefolk. Om disse tjenestefolkene fikk ros eller takk, vet jeg ikke. Men de ble behandlet som slaver. Derfor skapte den forrige bibeloversettelsen gjenklang også i vår kultur ved å bruke ordet tjener og ikke slave.

Er det mulig å redde denne prekenteksten?

Liknelsen påpeker at vi ikke skal forvente å få takk eller ros. Det henvises til det de vet om slaveeiere, men det er ikke en tekst som forkynner «slik er Gud». Liknelsen forkynner «Slik skal dere forvente av Gud». Vi skal ikke forvente takk eller ros ifølge denne liknelsen.

Rett før vår fortelling, sa apostlene til Jesus: «Gi oss større tro». Hvorfor skulle de ha større tro? Svaret de får, kan tolkes i flere retninger: «Om dere hadde hatt tro så lite som et sennepsfrø, kunne dere utrette alt.»  Ble spørsmålet oppfattet som et ønske om å få større tro så de kunne få takk? Kom vår liknelse som reaksjon på apostlenes ønske om å få større tro? I så fall kan en tolke vår fortelling som om ønsket om større tro var for å få ros. Da sier på en måte vår liknelse at det ikke er noen vits i å ønske seg større tro, for det handler ikke om å gjøre noe for å få ros eller takk.

Hvis jeg skulle prøve å redde denne teksten, så går det an å se at det er noe frigjørende i det å ikke kunne vise til verken stor tro eller store gjerninger for å få ros. Men selv om ikke vi skal tro eller gjøre gode gjerninger for å få ros, så tror jeg likevel at Gud er svært takknemlig for alt vi gjør. Gud sier faktisk til oss: «Kom og spis. Alt er ferdig.» Men alt er ikke ferdig fordi vi har stor tro eller gode gjerninger. «Alt er ferdig» fordi Gud i sin storhet har gjort alt ferdig for oss. Han dekker bord for oss. Han inviterer til måltid. Han inviterer til fest, bryllupsfest. Han gjør det som er uvanlig for en slaveeier.

Paulus snakket om at vi alltid vil være slaver under et eller annet. Vi kan ikke velge å være helt fri. Frihet er en illusjon. Enten er vi slave under det gode eller slave under det onde. Paulus kalte det siste for «synd». Han snakket om å være slave under synden. I et sånt perspektiv er det selvsagt bedre å være slave under Gud enn slave under vår egen tro eller egne gode gjerninger.

Jeg synes slaveeier er et dårlig bilde på Gud. Jeg tenker at Det nye testamentet har mange gode bilder av Gud som er bedre å bruke. Gud er som en god mor eller far som ser på sine barn med stolthet og sier: «Jeg liker deg. Jeg har skapt deg. Jeg er stolt av deg. Jeg elsker og bare elsker.»  Lukasevangeliet er alene om denne liknelsen og jeg synes den kan få ligge i fred som eksempel på hvordan evangeliet er bundet til sted og tid og får med seg mye som ikke vi i 2024 i Drammen behøver å se på som «Guds ord». Vi tror ikke på en bok. Vi tror på Gud som har vist seg fram i Jesus. Denne Jesus kan vi finne i Bibelen, derfor er Bibelen viktig for oss. Men det er ikke alt som står der som er «Guds ord». «Guds ord» er å finne i Bibelen. Hele Bibelen er ikke «Guds ord». Dette er mitt bibelsyn. Her tenker vi kristne ulikt.

I etikken er det faktisk noe som kalles «slavemoral». Med det menes en moral som ikke trenger å bruke sitt moralske skjønn, men bare vise til hva ens herre mener. Noen vil også kalle det «pliktetikk».  Kristendommen er blitt kritisert for nettopp dette. En slavemoral er å slå opp i Bibelen for å finne hva som er rett og galt. En plikter å gjøre det Bibelen sier, ikke fordi en kan argumentere etisk for standpunktet, men fordi det står i Bibelen. Dette er også et syn på både etikk og Bibel som jeg ikke deler. En kristen må kunne argumentere etisk, ikke handle i blind lydighet mot sin herre. Jesus lærte oss å spørre etter budenes hensikt. Hvorfor er budet gitt? Svaret var alltid «av kjærlighet til menneskene». Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke omvendt.

Hvis jeg skal prøve å si noe til slutt ut fra denne liknelsen, så er det et stort poeng i vår tro at Gud elsker oss uten av vi fortjener det. Det er lett å elske elskelige mennesker. Men Gud elsker også «uelskelige» mennesker. Forfatteren av Lukasevangeliet mener kanskje at vi ikke skal forvente verken takk eller ros. Men også Lukasevangeliet sier at vi kan forvente å være elsket. Takk og ros kan sees på som resultat av vårt arbeid. Å være elsket er kun resultat av Gud selv. Vi behøver ikke å streve for å få takk eller ros. Vi er elsket. Selv om vi er dårlige slaver, selv om vi er late slaver, så blir vi ikke slått. Vi blir elsket. Vår slaveeier er annerledes enn slaveeiere flest. Vår slaveeier serverer oss mat. Han sier: «Kom og spis. Alt er ferdig».

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen