Saligprisningene

Les prestens tanker rundt prekenteksten for Allehelgensdag, søndag 1. november 2026.

Matteus 5,1-12: 1 Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. 2 Han tok til orde og lærte dem: 3 «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. 4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes. 5 Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. 6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. 7 Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. 8 Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. 9 Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, [lyver] og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Preken 1.nov.2026, Allehelgensdag ved Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen.

«Allehelgensdag». Det virker kanskje litt rart å ha en slik dag når vi i Metodistkirken ikke opererer med «helgener». Men denne dagen brukes ofte til å minnes våre kjære som har gått foran oss over på den andre siden av dette livet. Pårørende blir invitert, de som er begravet siste året fra denne kirken blir tent lys for. Denne dagen kan skape mange følelser.

«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. 4 Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»

Prekenteksten denne dagen kalles «saligprisningene» og er hentet fra det som kalles «Bergprekenen» i Matteusevangeliet. Min kjære lærer Jacob Jervell oversatte med: «Salige er de maktesløse, for himmelriket er deres». Når en er i sorg, kan en kjenne seg maktesløs. En kan kjenne det som om Gud er maktesløs, og en kan kjenne at en selv er maktesløs. Kanskje bad vi for våre kjære før de døde, om at Gud måtte vise sin makt og redde den døende. Kanskje begynner vi å tvile på Gud som ikke viser sin makt når vi virkelig trenger det. Vi kan føle oss maktesløse.

Når vi møter døden, kan vi få mange tanker. Når vi feirer allehelgensdag, kan vi også få mange tanker og spørsmål. Hva skjer med oss når vi dør? Hva skjer med oss egentlig? Det er det ingen som vet. Det er en usikkerhet vi må leve med. Men Gud har gitt oss grunn til å håpe, håpe at det vi opplever som livets slutt likevel ikke er det. Vår usynlige Gud valgte en gang for to tusen år siden å vise seg fram i den mannen som fikk navnet Jesus og som levde her på jorda i ca. 30 år. Da han levde, kjempet han mot dødskreftene. Han gikk rundt og gav mennesker verdigheten tilbake. Der dødskreftene hadde gitt mennesker isolasjon, hjalp Jesus dem tilbake til fellesskapet. Og da han selv døde, kjempet han mot døden og overvant den. Dermed kan vi få tro at døden ikke har det siste ordet.

Allehelgensdagen er en dag i kirkeåret. Vi kan se på kirkeåret som en vandring på en vei. Vi har en syklus på tre år, så begynner vi med de samme tekstene igjen når et nytt kirkeår begynner, første søndag i advent. Når de tre årene er gått, begynner vi ikke på nytt igjen forfra, men vi fortsetter på en vei som går i sirkel, som en heliks. Vi kan befinne oss i samme svingen, men vi har flyttet oss på veien. Altertavla i vår kirke vise Jesus som går på en vei. Det kan minne oss om at Jesus er en medvandrer på denne veien som i kirkeåret er en heliks. Spiralen i Drammen er egentlig en slik heliks, den er ikke en spiral, for radius er den samme hele veien.

Når vi er i sorg, går vi også på en slik vei. I gamle dager snakket vi om «sorgfaser». Lenge har vi heller kalt det «oppgaver». Det handler om det vi kaller «sorgarbeid», alt fra å erkjenne tapet, at det virkelig går opp for oss at vår kjære er død, til å gå videre på veien. Da Jesus gikk på denne veier for to tusen år siden, gikk han rundt og gav mennesker gode gudsbilder. Jeg har ofte sitert en svensk teolog som en gang sa: «Det er bedre for et menneske å ikke tro på en god Gud enn å tro på en straffende og hevngjerrig Gud» (Gøran Bergstrand). Selv ateister vet hvilken Gud de ikke tror på.

Hva er det som former våre tanker om Gud? Det kan være den forkynnelsen vi fikk som barn. Men religionspsykologer har lenge vært opptatt av hvordan våre bilder av våre foreldre er med på å skape våre bilder av Gud. Hvis en har vokst opp med strenge foreldrebilder, så er det lett å få strenge gudsbilder. Eller hvis en er vokst opp med en tanke om at en blir mest elsket når en er lydig, så kan en ha gudsbilder som krever lydighet for å bli elsket. Derfor er det så viktig med et hvert varmt smil foreldre gir sine barn. Selv babyer, kan får hjelp med sine gudsbilder som voksne hvis en får varme smil av sine foreldre.

I begravelser har vi noe som heter «Minneord». Der kan pårørende eller presten si noen gode ord om den som er død. Det blir ofte en skryte-CV. En teolog som het Bonheuffer har sagt at et menneske bør heller hedres for hva hen har holdt ut enn hva hen har prestert i livet. En annen kjent teolog og filosof, Løgstrup, hadde en gang en begravelse hvor hans minneord om «Mary» slett ikke var en skryte-CV. Han la ut om hvor dårlig likt hun hadde vært. Hvordan alle mislikte at hun stadig skulle skryte av seg selv, hvor sur hun hadde vært osv. Folk i begravelsen ble skrekkslagne. De visste godt hvordan denne damen hadde vært, men det gikk ikke an å snakke sånn i en begravelse. Men så snur Løgstrup hele poenget. Han fortsetter å fortelle om Gud, hvordan Gud ikke krever at vi får til livet vårt. Løgstrup forkynte en Gud som vet hvor vanskelig det er å leve, og hvordan vår Gud er full av tilgivelse og kjærlighet. Det ble en begravelse ingen av de tilstedeværende kom til å glemme.

Gud er en medvandrer på vår vei. Ofte møter vi sorg. Sorg er som kjent reaksjon på tap. Tapet kan være død, men det kan også handle om andre tap som vi opplever.  Ofte føler vi oss maktesløse. Hva slags makt har egentlig Gud? Kan han hindre døden? Kan han spare oss for alle tapene? Vårt evangelium slutter med det som kalles dåpsbefalingen: «Meg er gitt all makt». Hvis vi stopper der, så høres det ut som om Gud er allmektig på en måte som gjør at han kan hindre enhver død. Men det som står videre, er at Gud har makt til å gjøre alle mennesker til disipler. Det kan høres ut som en selvfølge for oss. Men det var det ikke den gang dette ble skrevet. Jesus hadde vært død i 50 år, og de fra den gamle religionen hadde kastet ut de kristne fra sine gamle menigheter. De kristne ble skjøvet utenfor, for de trodde ikke på den riktige måten. De var ugudelige. Men Gud er Gud nettopp for de ugudelige, som Paulus skriver.

Jesus ville vise fram nye gudsbilder, nye forestillinger om Gud. Det gamle gudsfolket hadde tatt monopol på Gud, så de første kristne måtte nærmest rope: «Gud er vår Gud, også». I begravelser møtes mennesker som har ulik tro. Noen tror mye, noen tror lite, noen tror ikke i det hele tatt. Men Gud er Gud for de ugudelige. Jesus ville gi menneskene nye gudsbilder. Jesus ville gi mennesker en Gud som elsket og bare elsket.

Når vi har begravelse, er det viktig for meg å løfte fram de salmene som pårørende har valgt. Det er lett når det gjelder kveldssalmer som «O bli hos meg» og «Så ta da mine hender». Livet sammenliknes jo ofte med et døgn. Vi blir født inn i livets morgen, så dør vi i livets kveld. Kvelden er den tiden i døgnet som en tenker på som mørkest. Men kvelden er også den tiden i døgnet som er nærmest soloppgangen. Jeg tenker meg at det er soloppgang den døde har fått oppleve. Jeg tenker meg at når vi dør, går vi inn i soloppgangen, inn i lyset, der Gud er og møter oss med åpne armer og ønsker oss «velkommen hjem».

Ved begravelser ønsker jeg som sagt å løfte fram salmene som pårørende har valgt. Men ved en av årets begravelser, fikk jeg en utfordring. Vi skulle synge: «Alltid freidig når du går». Hva var det for en sang? Jeg forbant den med mine speidersanger da jeg var ung. Men i begravelser? Jeg måtte lese meg opp. Da fikk jeg vite at denne salmen ble skrevet som en del av et eventyrspill over eventyret om Tornerose. Ridderen som ville redde Tornerose kunne ikke trenge gjennom den høye tornehekken med sverd. Da han spilte på harpe, åpnet det seg en inngang. Men det var en farefull vei. Så for å holde motet oppe, sang han den sangen han hadde lært av sin far: «Alltid freidig når du går». Denne ridderen trengte mot. Og det fikk han gjennom sangen: «Alltid freidig». Jeg har ikke likt ordet «freidig», men det betyr «med mot». «Alltid freidig når du går veier Gud tør kjenne. Selv om du til målet når først ved verdens ende. Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse. Med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse. Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært. Døden ikke heller.»

Denne salmen ble helt ny for meg i denne begravelsen. Så fin tekst. Når vi er i sorg, må vi av og til hente opp mot for å leve videre. Livet er en vei bare Gud kjenner. Han hindrer ikke døden, men han går sammen med oss på veien. Vi kan være redde, men Gud vil gå sammen med oss. Av og til vil han bære oss hvis veien blir for vanskelig. Av og til kjennes det ut som om vi må kjempe for å orke å vandre videre. Men da kan vi vite at Gud kjemper sammen med oss, alltid mot dødskreftene, på livets side.

Denne søndagen fortsetter prekenen ved å synge «Alltid freidig».