Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 8. september 2024

Matteus 5,10-12:

10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, [lyver] og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Det er tydelig at de som skrev dette ikke snakket til kristne i Norge i 2024. Vi blir ikke forfulgt fordi vi er kristne. Tvert imot har vi lovfestet at vi skal ha religionsmangfold og vi skal tåle hverandres religiøse uttrykk. Vi kan ha debatter om muslimene bør kunne rope ut fra minaretene. Vi har debatter om skolegudstjenester, kirkelige fridager. Til og med korset i flagget vårt har noen problematisert. Men vi kan ikke kalle det forfølgelse.

Under OL i år så vi hvordan Frankrike tenker annerledes. De snakker ikke om religiøst mangfold. De snakker om religionsnøytralitet. Nøytralitet fører ofte til ren ateisme, noe som selvsagt ikke er særlig nøytralt. Muslimer fikk ikke bære hijab, kristne fikk ikke bære kjede med kors. Men heller ikke de vil jeg si er forfulgt.

På Jesu tid var det heller ikke forfølgelse slik denne teksten gir inntrykk av. Matteusevangeliet er skrevet ca. 50 år etter Jesu død. Både Paulus og Peter var drept pga. sin tro. Tenk feige Peter, som sviktet da det virkelig gjaldt. Han ble den første paven og døde som martyr.  De ble martyrer fordi de ikke ville uttale at Keiser Nero skulle være deres øverste herre.

Hva skal vi i dag bruke denne teksten til? Vi kan bruke den til å minnes alle de i dag som blir forfulgt for sin tros skyld. Denne teksten er fortsatt aktuell i vår verden. Men vi i Norge, hva skal vi bruke denne teksten til?

Vår tro får konsekvenser. Vi blir ikke drept, men vi kan pga. vår tro innta noen holdninger som ikke godtas i vårt samfunn. Vi kan gjerne være mer kritisk til at vi ikke lar vår tro utfordres mer. Bare ta det Jesus snakket om ang. rikdom. Hvor mange av oss kristne lar Jesu ord prege våre liv? Jeg husker da jeg ble metodistprest og skulle gå kraftig ned i lønn. Jeg tenkte at dette hadde jeg godt av. Nå skulle jeg endelig solidarisere meg med fattige mennesker. Jeg syntes det var artig å se etter de billigste varene i butikken. Det var artig i tre måneder. Så var det ikke noe artig mer.

I våre dager snakker politikere både på høyre- og venstresiden om at det er et stort poeng å øke vår kjøpekraft. Hvor er kirken hen i denne retorikken? Få politikere tør snakke om at vi bør vende oss til tanken om å senke vår kjøpekraft. De vil tape neste valg hvis de hadde snakket sånn. Men hva med oss som kirke? Kan ikke vi løfte fram Jesu ord om fattigdom? Vi har en dyr krig i Ukraina. Vi har et dyrt klimaskifte foran oss. Vi får flom og ras som vil koste oss dyrt allerede nå. Vi må bruke penger på det vi kaller beredskap som handler om både forsvar, landbruk og å gjøre skadene minst mulig pga. klimaendringer. Som om dette ikke er nok, blir vi for mange gamle i forhold til resten av befolkningen.

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld».

Tør vi si høyt det Jesus utfordret oss på? Tør vi mene noe som vi er i mindretall i å mene? Vi blir utfordret på vår rikdom. Vi blir utfordret på å ta vare på Guds skaperverk. Vi blir utfordret på å sette vår neste like høyt som oss selv. Vi blir til og med utfordret på det å drepe. Hvor blir det av kirkens stemme? Det er kun kvekerne, så vidt jeg vet, som tydelig står for pasifisme.

Metodistkirken har i mange år diskutert om homofilt samliv er synd eller ikke. I år har som kjent det vi kaller Generalkonferansen fjernet det mange av oss synes var diskriminerende uttalelser om homofile. Vi er blitt en kirke som skal leve med to syn, i hvert fall på internasjonalt og nasjonalt nivå. Utfordringen ligger hos den lokale menighet. Det er utfordrende å leve med to syn. Begges syn kan ikke være riktig. Begge parter kan fortelle at de har opplevd hån for sitt syn. Den ene part blir hånet for å ikke ta Bibelen alvorlig. Den andre parten blir hånet for å ha et menneskesyn som Jesus advarte mot.

I vår menighet har vi for lengst blitt enige om å leve med to syn. Vi har uttalt at homofile bør kunne gifte seg i sin egen menighet. Ikke alle menigheter er enige med oss i det.

Vi kan bruke dagens tekst som en oppmuntring til å tore å sloss for det en mener er rett. Teksten virket som trøst den gang den ble skrevet. Da ble Matteus-menigheten forfulgt for sin tros skyld. Mange var allerede drept.

Men vi kan gå i en annen grøft og tenke at jo mer vi blir forfulgt, jo bedre er det. Det er noe som heter å «vekke falske anstøt». Det går an å snakke på en mer dialogisk måte uten å ha en konfronterende stil. Det går f.eks. an å snakke med ateister og være ærlige om sin egen tvil.

Menigheter er det vi kaller uenighetsfellesskap. Ikke alle liker det ordet, men jeg har foret meg selv med teorier om hvor utviklende uenighet kan være. Hvis en menighet blir det vi kaller «ekko-kammer», hvor vi er enige om det meste, så er det antakelig en menighet med autoritær ledelse. Da er det gjerne mye menneskefrykt. Mange er redd for å bli hånet. Vi ser hvor galt det har gått i USA. Der er folk nærmest fiender fordi de stemmer ulikt. I Norge finnes det miljøer hvor en ikke tør fortelle at en stemmer Fremskrittspartiet. I andre miljøer tør en ikke fortelle at en stemmer Rødt.

Menneskefrykt er en helt naturlig følelse. Vi er alle redd for å bli utstøtt av flokken vår. Små barn kan spørre: «Vil du leke med meg?» Men vi voksne har også dette spørsmålet inne i oss uten at vi tør si det høyt. Hver gang vi møter nye mennesker, vil vi ha et spørsmål inne i oss: «Jeg lurer på om de vil leke med meg». Vi er alle avhengig av å tilhøre et fellesskap. Hvis det å stå opp for rettferdighets skyld innebærer å bli utstøtt fra fellesskapet, blir det skummelt. Derfor er det vi kaller «gruppepress» ikke bare noe som hører ungdommen til.

I en menighet er det klokt å øve seg opp i å ikke håne hverandre. Men hvis en føler seg hånet, såret, krenket, så går det an å tenke at den andre ikke egentlig snakker om en selv. Den andre snakker om dennes mening om meg. Jeg er ikke en dust selv om noen sier at vi er det. Det går an å trene seg opp i å høre at «den andre synes jeg er en dust». Det er forskjell på å høre at «jeg er» eller å høre at «den andre synes at jeg er».

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld». Uenighet var til stede i menighetene fra første stund. Det vitner Paulusbrevene om. «Rettferdighet» er et ord som kan skape diskusjon om hva begrepet egentlig betyr. Noen vil sloss for et klasseløst samfunn, andre vil sloss for at arbeid skal lønne seg.

For en uke siden kom det en rapport om nordmenns kirke-vaner. Vi går færre ganger i året til gudstjeneste i Norge enn vi gjorde tidligere. I vår menighet er vi heldige som har så mange som feirer gudstjeneste hver søndag. Det er med på å øke vår følelse av tilhørighet og felleskap. Men det er ikke uttrykk for tro. Julaften er dette kirkerommet fullt av troende mennesker som kanskje går i kirken denne ene gangen i året. Også de sloss for rettferdighets skyld.

Vår menighet kan være uenige i mange viktige spørsmål. I tillegg til homofilispørsmålet, er det spørsmålet om hva som skjer oss når vi dør. Kommer alle til Gud, eller er det bare de kristne. I Metodistkirken har vi en visjon om å gjøre til disipler så verden blir forandret. Vår biskop har stilt spørsmålet om også muslimer kan regnes som disipler.

Vi har også spørsmål som aktiv dødshjelp, abort, surrogati og pasifisme. Dette er viktige spørsmål, som vi helt sikkert er uenige i i vår menighet. Selv om teksten i dag sier at vi er salige hvis vi blir forfulgt, så går det an å øve oss i å ikke håne hverandre. Vi er et uenighetens fellesskap. John Wesley skal ha sagt ordene om at vi skal tenke selv og la andre tenke. For en frihet å gi hverandre. Selvsagt finnes det noe som er rett og noe som ikke er det. Men å snakke med hverandre med nysgjerrighet i stedet for å håne hverandre, er i Jesu Ånd. Det er idealet. Men vi er alle syndere. Vi kommer til å såre hverandre. Da kan vi trøste oss med ordene: «Gled og fryd dere». Det er lurt å ikke gi den andre så stor makt at vi går i kjelleren om noen krenker oss.

Jesus hadde mange innspill for at vi kunne leve sammen på en bedre måte. Uenighetens fellesskap handler om å stå opp for det en mener er rettferdighet, men møte hverandre med nysgjerrighet når den andre er uenig. Vi har våre meninger ut fra våre ulike erfaringer i livet. Men det Jesus snakker om, er når vi blir forfulgt for Jesu skyld. Denne Jesus sloss for rettferdighet. Han løftet opp mennesker som var lavest på samfunnets rangstige, og gav dem verdigheten tilbake.

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld». Det kan koste å kjempe for rettferdighet. Noen dør av det. Jesus døde av det, og Han kaller oss til å kjempe sammen med Ham.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen