Såkornet

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 28. januar 2024

Markus 4, 26-34: 26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»

30 Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.

33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

«Av seg selv gir jorden grøde». Dette sitatet brukes mye i det vi kaller «Naturlig Menighetsutvikling». Før het det «menighetsvekst», hvor det hørtes ut som om en kun var opptatt av antall mennesker. Nå heter det utvikling. Betyr det at menigheter utvikles «av seg selv»? Neppe. Men det slås fast at det er Gud som gir vekst.

«Av seg selv gir jorden grøde». Det er blitt brukt av mange prester opp gjennom årene. «Det er ikke min skyld at menigheten ikke vokser. Det er Gud som gir vekst».  Jeg tror det er to grøfter å havne i; Det ene er å påta seg ethvert ansvar for menighetens vekst. Det andre er å frasi seg alt ansvar. (Rich Warren).

Menigheter som er over hundre år gamle, kan se tilbake på tider hvor de var mange og tider hvor de var få. Også vår menighet har hatt ulikt antall på gudstjenester. Det er blitt meg fortalt at vi i dag er dobbelt så mange som feirer gudstjeneste sammen sammenliknet for 25 år siden. Det var da menigheten begynte med «Naturlig Menighetsutvikling». Jeg måtte selv lære noe om dette da jeg ble prest i denne menigheten for 13,5 år siden.

Da jeg var liten, gikk hele nabolaget på søndagsskolen i Metodistkirken. Vi kan drømme oss tilbake til den tiden. I dag består nabolaget av mennesker med ulike trosretninger. En kan spørre seg; Hvordan preger det vårt arbeid? Umiddelbart tenker jeg på sykkelprosjektet, hvor vi gir bort barnesykler til nabolaget, og jeg tenker på vår internasjonale kvinnegruppe.

Det jeg synes er interessant, er Markusevangeliets interesse for mottakerne av evangeliet. Fokus ligger ikke på forkynneren eller innholdet av forkynnelsen, men fokus er på tilhørerne. Det er Gud som sår og gir vekst. Jesus er det såkornet som startet som en liten baby. Tilhørerne reagerte ulikt på Jesu forkynnelse i ord og gjerning. Dette kjenner vi igjen i dag også. En og samme tekst eller en og samme preken kan høres ulikt ut, avhengig av den situasjonen tilhørerne er i selv.

Evangeliet ble først og fremst sett på som det muntlige ord. Denne søndagen kalles gjerne «Såmannssøndagen» eller «Bibeldagen». Mange kirker samler inn penger til Bibelselskapet. Bibelen kalles ofte «Guds ord». Noen kristne tror at Bibelen er en ufeilbarlig åpenbaring, slik Koranen ofte blir oppfattet. Selv tenker jeg annerledes. Ordet «Åpenbaring» bruker jeg om Jesus. Det er Jesus som har «åpenbaret» Gud, vist oss hvilken Gud vi har med å gjøre. Derfor tenker mange av oss at vi ikke tror på en bok, men vi tror på en person, nemlig Jesus. Derfor er Bibelen viktig, fordi det står om denne Jesus i boka som vi kaller Bibelen.

I Mark.12.28-34 kan vi lese om hvilke bud som er viktigst. Da var svaret å elske, elske Gud og elske sin neste. Det er det det handler om. Det å så, det er å elske. Fariseeren som var enig i dette, fikk høre: «Du er ikke langt borte fra Guds rike». I Markusevangeliet kan vi lese at det å følge etter Jesus, kan koste noe (Mark.8.34). 

Liknelser har alltid svakheter ved seg i sammenlikningen. Noen ganger høres det ut som om Gud sår selv. Andre ganger høres det ut som om Gud sår ved hjelp av oss. Jesus talte i liknelser, «så mye de var i stand til å høre». Jesus tar altså hensyn til tilhørerne og stiller spørsmål til deres evne til å høre. Jeg har ved flere anledninger fortalt om da jeg var ung og ivrig til å evangelisere. Jeg tok ikke hensyn til den andre, hva den andre var i stand til å høre.

Stadig blir jeg imponert over hvor god Jesus var i kommunikasjon. Vi vet alle at en andakt eller preken kan høres helt ulikt ut, fra tilhører til tilhører. Og vi har ingen garanti for at vi hører det samme i dag når vi hører Guds Ord, som det de hørte for to tusen år siden. Derfor pleier jeg å si: «For å si det samme, må vi si noe annet». Derfor har vi preken. Derfor har vi vitnesbyrd. Derfor har vi salmer og bønner som kan oppfattes ulikt av hver enkelt av oss.

På samme måte som det er lurt å sjekke ut hva menneskene faktisk hørte den gang dette ble forkynt, er det lurt å sjekke ut hvordan vi skal være kirke for de vi ønsker å være kirke for. Vi sier ofte at vi vil være en kirke for nabolaget. Hva vet vi om nabolaget? Hvilke drømmer har de for livet? Hva sliter de særlig med?

Selv om vi tenker at Gud gir vekst, går det an å tenke på hva slags jordsmonn som trenger hva slags frø. Gud sår gjennom oss. Gud gir vekst. Men Gud har gitt oss både forstand og erfaring til å bruke.

Da evangeliet ble forkynt skriftlig for Markus-menigheten, var det gått 40 år siden Jesus døde. De hadde ikke fasiten i kirkehistorien slik som vi. De fikk ikke høre: «Nå er vi få, men om få år er vi tre tusen mennesker. Om tre hundre år blir det statskirke, om tusen år er Europa kristnet». Men de fikk høre et håp, og de valgte å gå videre i tro på dette håpet. Et håp om at noe som var så lite som et sennepsfrø kunne vokse seg stort. For det er Gud som gir vekst.

Gud sådde ved å gi oss Jesus. Han besvarte ikke menneskenes behov for vold. Men han sådde i det små. Sennepsfrøet vokste. Jeg har sagt det før, men slutten av evangeliet er så spennende. Det slutter med at kvinnene, som hadde sett den tomme graven, var redde og torde ikke si noe (Mark.16.8).

Slik startet evangeliets utbredelse etter Jesus død. Med redde mennesker som ikke torde å si noe. Det hele startet så lite som et sennepsfrø. Og se hvordan det er blitt i dag. Evangeliet er utbredt til hele verden.

Det er mange måter å så på. I ord og gjerning, ved å dele ut barnesykler, ved å be om helbredelse, ved å måke snø for naboen, la barna løpe rundt i kirkerommet på juletrefesten eller fortelle med ord hva en tror på. Vi kan så, men det er Gud som ved Den hellige Ånd, gir vekst. Metodistkirkens visjon handler om å forandre verden. Det er så stort at en kan miste pusten og bli motløs. Men det som startet med redde mennesker som ikke torde å si noe, har vokst seg så stort at mange mennesker, ikke bare fugler har bygget sine reder i skyggen av Guds rike.

Dagens prekentekst inneholder både trøst og utfordring. Trøsten ligger i at det er Gud som gir vekst. Utfordringen ligger i at enhver som sår, gjør lurt i å vite noe om det jordsmonnet en vil så i. 30 mennesker på en gudstjeneste kan virke smått, som et sennepsfrø. Men hvis alle 30 mennesker snakker med 10 andre mennesker gjennom uka, blir det 300 mennesker som får glede av gudstjenesten. Mange kan «Bygge rede» under vår menighet. Mange gjør det allerede.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, Metodistprest i Drammen