Offiseren i Kapernaum

Les prestens tanker rundt bibelteksten for søndag 22. september 2024

Matteus 8,5-13:
5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. 9 For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min slave: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» 10 Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. 11 Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» 13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Fortellingen denne søndagen handler om en fortvilet mann. Han var offiser, hadde kanskje hundre mann under seg. Men han hadde en hjemme, privat, som var lam med store smerter. Mange har undret seg over hvorfor denne offiseren brød seg om denne ene tjenestegutten. Var offiseren homofil? Det er en mulighet. Han hadde tydeligvis hørt om denne mannen som helbredet syke. Men da Jesus sa han skulle komme hjem til ham, sa han at han ikke var verdig. Hvorfor ville han ikke ha Jesus hjem til seg? Ville han ikke røpe at han levde i et homofilt samliv med denne lamme? Hvorfor var han ikke verdig nok? Vi får ikke svar på det.

Men offiseren visste råd. Ett ord fra Jesus ville være nok. For denne offiseren visste hva det vil si å ha makt. Han hadde makt over hundre soldater. Han tenkte kanskje at Jesus hadde makt over onde ånder. Det var vanlig å tenke sånn på Jesu tid. Og i samme kapittel får vi nettopp denne koplingen (Matt.8.16). Offiseren tenkte kanskje at tjenestegutten var lam fordi noen onde ånder hadde makt over ham. Men offiseren visste at Jesu makt trumfet åndenes makt.

Så svarte Jesus noe som må ha vært uhørt i datidens ører. «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.» Hva mente Jesus med det? Hva slags tro hadde denne offiseren? Han tilhørte ikke den gamle religionen, som kaltes «Guds eget folk». I tillegg var han en del av okkupasjonsmakten. «En slik tro». Var det tro på helbredelser? Det kan se slik ut ut fra bare denne fortellingen. Men gjennom hele Matteusevangeliet finner vi hva slags tro Jesus ser etter: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat» (Matt.25.35). «Jeg var syk, og dere så til meg.» (Matt.25.36). I dette evangeliet finner vi en tro som viser seg i kjærlighet til andre mennesker. Mennesker som er syke, mennesker som er sultne, mennesker som sitter i fengsel, fremmede som blir tatt imot er for oss en mulighet til å vise at vi tror. Det var nettopp en slik tro denne offiseren hadde. En tro som viste seg i kjærlighet til et annet menneske. Til og med en tjenestegutt.

I Metodistkirken heter det at vi skal forandre verden. I begynnelsen var det litt fremmed for meg som lutheraner. Jeg var redd for alt som minnet om det vi kaller «gjerningsrettferdighet», at det er våre gjerninger som avgjør om vi tror eller ikke. Jeg var mer opptatt av å forkynne en Gud som er i stand til å tilgi oss når vi nettopp ikke har gitt sultne mat eller hatt omsorg for syke. Jeg har vært sykehusprest i 20 år, og da var det ikke maktpåliggende for meg å si til døende pasienter at de skulle forandre verden. Tvert imot var det viktig for meg at pasientene kunne få dø i visshet om at Gud er en Gud som bare elsker og står der på den andre siden av dette livet og tar imot oss med åpne armer enten vi hadde fått til livet vårt eller ikke.

«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel». Det er lett å bruke dette evangeliet imot det gamle gudsfolket. Matteus-menigheten hørte sikkert trøst i dette. De var kastet ut av synagogen, og det gamle gudsfolket mente at de kristne stod utenfor Guds utvalgte folk. I denne fortellingen blir Matteus-menigheten trøstet med at det er de andre som står utenfor.

Vi kristne tror ulikt om helbredelse. Jeg tror jeg gjennom et langt presteliv har vært borti de fleste ulike måtene å tenke på. Da jeg var nyutdannet, syntes jeg det var rart å tenke at bønn skulle ha noe å si. Ikke fordi jeg ikke trodde at Gud kunne helbrede. Tvert imot. Jeg trodde at Gud kunne helbrede, men jeg tenkte at Gud helbredet når han selv ville, uavhengig av våre bønner. Så møtte jeg mennesker som hadde blitt kristne via «New Age». De snakket om å samle alle gode krefter. Så tenkte jeg: Kanskje er det sånn at Gud frivillig har gitt fra seg noe av sin makt og gitt oss mennesker noe av sin makt. Derfor blir det sant at det er «makt i de foldede hender». Derfor har noen det vi kaller «varme hender». Men ulempen med en sånn tanke er at det ville være urettferdig om Gud oftere helbredet de som var så heldige å ha mange som ba for dem. Gud er jo like glad i oss alle sammen, enten vi har mange som ber for oss eller ikke. Gud kjemper på livets side for alle.

Disse tankene har teologer slitt med i 2000 år. Dette kalles «Guds allmakt og det ondes problem». Hvordan kan Gud være allmektig når så mye vondt skjer i verden? Mange har prøvd seg på tanker for å løse problemet. Ingen har greid det. Heller ikke jeg. Jeg har lyttet til fortellinger om helbredelser. Jeg tror på dem. Men jeg har også lyttet til mennesker som selv har opplevd helbredelser, men som opplevde en fraværende Gud når deres egen sønn døde uten å bli helbredet. Paulus ble heller ikke helbredet. Han fikk derimot et bønnesvar. Hans bønnesvar var: Det er mer enn tilstrekkelig for deg at du har min nåde. Paulus’ bønnesvar var mer verd for ham enn om han var blitt frisk. (Jacob Jervell, «Ikke bare ruiner» s. 98) (2.Kor.12.9: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet».)

Vi har laget mange teologier av disse vanskelige spørsmålene. Jeg tenker at vi har den teologien vi til enhver tid trenger å ha. Men ingen av oss vet, ikke før vi kommer over på den andre siden av dette livet.  

«En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel» (Matt.8.10). Dette utsagnet er et godt eksempel på hvor ulikt en kan høre samme setning. Det gamle gudsfolket må ha hørt en uhørt kritikk. Matteus-menigheten derimot, må ha hørt trøst. Hva er det vi skal høre, vi som lever 2000 år senere?  Vi kan høre utfordring og spørre oss selv hva slags tro vi har. Har vi en tro som gjør at vi bryr oss om syke, fattige eller mennesker som er i fengsel?

Vi kan også høre trøsten og tenke at det er ikke de riktige dogmene Jesus var ute etter. Jesus viste oss en Gud som elsker og bare elsker. Så det å tro på Gud betyr å tro på kjærligheten. Å tro betyr å gjøre. Å tro betyr å elske. «En ond og utro tid krever tegn, men dere (fariseerne) skal ikke få noe annet enn Jona-tegnet. (Matt.16.4).

På Jesu tid trodde mange at sykdom kom fra de onde åndene. Jesus viste offiseren at han hadde større makt enn de onde åndene. I vår fortelling skjedde det et mirakel. Den lamme ble frisk. Det er få forunt å oppleve slike mirakler. Men Gud vil alltid gå inn i lidelsen og gjøre den til sin. Han fjerner ikke alltid lidelsen, men han kan hjelpe oss til å bære den. Psykiatrien er full av mennesker som har fått mer enn de kan tåle. Men psykiatrien er også full av mennesker som vet med seg selv at de aldri ville greid seg i livet uten sin tro, uten sin Gud. Vi kan vite at de onde åndskreftene ikke lenger skal dominere sykdommen vår. Guds makt trumfer dødens krefter.

Vi kan dø av vår sykdom. Men dødens krefter vinner ikke. Derfor avsluttes vårt evangelium med ordene: «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folk til disipler». Jesus har all makt til å gjøre alle folk til disipler. Derfor kan vi lese i vår fortelling at «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords i himmelriket» (Matt.28.11).

I Metodistkirken sier vi at vi skal gjøre mennesker til disipler for å forandre verden. Det handler nettopp om at troen vår forvandler verden. Troen vår er ikke en intellektuell tilslutning til ulike dogmer. Troen vår handler om kjærlighet. «Jeg var syk og dere så til meg. (Matt.25.36).

Offiseren følte seg ikke verdig til å få besøk av Jesus. Men når vi ber, kommer Gud inn i våre liv for å dele det med oss. Hans bønnesvar er alltid: «Jeg som er glad i deg, er deg nær» (Jacob Jervell s. 98) På den måten kan vi bli helbredet. Livet kan bli utholdelig selv når vi er syke.

Mvh  Anne Grete, metodistprest i Drammen