Maria og Elisabeth
Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten Maria budskapsdag søndag 23. mars 2025
Lukas 1,39-45: 39 Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda 40 hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. 41 Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd 42 og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. 43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? 44 For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. 45 Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Det er ni måneder til jul, en hel graviditet. Derfor feirer vi Maria budskapsdag selv om det kommer i fastetiden. Denne dagen er ikke den liturgiske fargen fiolett, som ellers i fasten, men den er hvit, hvit for glede.
Fortellingen denne dagen er en fortelling om to kvinner, den ene ung, den andre gammel. Men de hadde en ting felles, de var begge gravide som ved et under. Elisabet var over overgangsalderen, Maria var ung og hadde ikke hatt sex. Den mannlige forfatteren av dette evangeliet sier ikke mye om hvordan det var følelsesmessig for disse kvinnene. Men nå for tiden har de fleste av oss lært et nytt ord; «beredskapsvenner». Jeg tenker at det er det Maria og Elisabet er.
Vi er blitt bedt om å ha et lager med vann og mat som kan vare en hel uke. Men vi blir også oppfordret til å finne en «beredskapsvenn». Ikke alle har mulighet til varme i leiligheten hvis strømmen går. Ikke alle har gassovn. Men hvis den ene har noe som den andre ikke har, kan vi gå sammen hvis krisen kommer.
Jeg vet ikke om Maria og Elisabet var i krise. Men de var i hvert fall i en helt uvant situasjon. Beredskap kan også handle om vår psykiske tilstand. Vi kan bare fantasere. Kanskje hadde Maria behov for å spørre hvor lenge kvalmen varte. Hun ble hos Elisabet i tre måneder. Kanskje hadde kvalmen gitt seg før hun dro hjem. Kanskje nærmet fødselen seg for Elisabet. Kanskje de ble enige om at Maria kunne få babytøy av Elisabet, for hennes baby ville jo være seks måneder når Jesus blir født. Lite visste de om at fødselen skulle skje i en stall langt unna.
Men beredskap behøver ikke bare handle om det praktiske. Elisabet utbryter: «Salig er hun som trodde». Kanskje snakket de om troen sin. Hvordan tenkte de om sin Gud? Hva hadde Elisabet tenkt gjennom et langt liv? Hun hadde tydeligvis ønsket seg barn hele livet. Hadde hun sluttet å be etter at hun hadde kommet i overgangsalderen? Var hun skuffet over Gud? Hadde hun tenkt at det var noe galt med troen hennes, siden Gud ikke hadde hørt bønnene hennes? Og Maria, følte hun at hun hadde noe valg?
Hva slags trosspråk hadde disse kvinnene? De var ulike i alder.
Det tok kvinnene ni måneder før de fødte. Maria var gravid med en som skulle gi oss nye gudsbilder. Jeg synes det er et nydelig uttrykk for å være gravid med nye gudsbilder. For oss kan det ta kortere eller lengre tid enn ni måneder før vi føder nye gudsbilder. Ofte kalles det å bli kristen som å «bli født på ny». Men det behøver ikke bety at det er vi som blir født. Det kan like gjerne handle om at Gud blir født på ny gjennom oss. Noen bruker et helt liv på denne fødselen.
Jeg har sagt det før fra prekestolen, at morkaka kastes etter en fødsel. Tenk, morkaka som har vært avgjørende viktig i alle ni månedene. For meg er det et bilde på alle de tankene vi bare må kaste for at nye gudsbilder skal fødes. Jesus kom for å gi oss nye gudsbilder. Det var først etter oppstandelsen at menneskene fikk ulike teorier om hvorfor Jesus døde.
Jeg har ofte uttrykt uenighet med en type forsoningsteologi som mange er vokst opp med. Gud forblir den strenge som ikke er i stand til å akseptere oss mennesker hvis han ikke får et offer. Så kommer Jesus inn som vår reddende engel og blir det sonofferet Gud krever. Men da forandres jo ikke våre gudsbilder. Da skjer ikke det vi kaller inkarnasjonen. Da er det ikke Gud vi ser i Jesus. Vår altertavle i kirkerommet er et bilde av Jesus. For mange er dette bilde et uttrykk for en mildere person enn Gud Faderen. Men dette bildet er et bilde på Gud. Gud har valgt å vise seg fram i Jesus.
Beredskapsvenn kan handle om å hjelpe hverandre med troen. Vi har flere samtalegrupper i vår menighet. Der har vi flere beredskapsvenner. Vi trenger beredskapsvenner. For troen vår kan komme til en krise mange ganger i et langt liv. Vi trenger en eller flere som kan være det vi kaller «medforfatter» i livet vårt. Vi skriver livet vårt om og om igjen. Vi trenger flere som kan være med i disse fortellingene. Vi trenger beredskapsvenner.
Vi trenger ikke ha samme alder. Vi trenger ikke tenke likt om alle teologiske spørsmål. Men vi kan hjelpe hverandre til å utvide gudsbildene våre. Vi kan hjelpe hverandre til å kaste morkaka selv om den har vært helt avgjørende for troen vår gjennom et langt liv.
Vi kan alle gå gravide med ulike gudsbilder. Det kan gjøre svært vondt å føde et annet gudsbilde enn det vi er vant til. «Det gjør vondt når knopper brister» sa Karin Boje. For henne ble det så vondt at hun valgte å ta sitt liv. Derfor er beredskapsvenner så viktig. Vi kan hjelpe hverandre så vi holder ut når troen vår er i krise.