Jordens salt og verdens lys

Les prestens foreløpige tanker rundt teksten for Allehelgensdag, søndag 31.10.2024.

Matteus 5,13-16:

13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

«Dere er jordens salt. Dere er verdens lys». Det står ikke «dere skal være». Det står «dere er». Hvem er «dere»? Rett før vår tekst kommer det vi kaller saligprisningene. Der heter det: «Salige er dere som sørger». Dere som sørger, er jordens salt og verdens lys. Det kan høres ut som om det kreves at sørgende mennesker skal være en ressurs i verden. Når en sørger, har en ofte mer enn nok med å sørge. Det er slitsomt å sørge. Det kalles sorgarbeid. Men det står altså ikke «dere skal være». Det står «dere er».

Allehelgensdag er kanskje litt rart for en Metodistkirke, for vi har jo ikke helgener. Men en definisjon på en helgen er mennesker som har vist oss Gud. Og da har Metodistkirken mange helgener.

Allehelgensdag er egentlig to dager som er slått sammen. Før hadde helgenene hver sin dag i kirkeåret. Men etter hvert ble det så mange helgener, så de ble slått sammen til en dag. I tillegg hadde vi «de dødes dag», en dag hvor vi skulle minnes alle våre døde. I dag minnes vi våre døde og kaller det «Allehelgensdag» uten at våre døde er kåret til noen helgen. Vi tenner lys på graven og i lysgloben i kirkerommet, og navnene blir lest opp.

Ordene denne søndagen henvender seg til sørgende mennesker. «Dere er jordens salt. Dere er verdens lys». Salt var ikke først og fremst for smakens skyld. Salt hindret at maten skulle forråtne. Sørgende mennesker hindrer at verden forråtnes. Uten sørgende mennesker ville verden gå i forråtnelse. Det er kanskje ikke det en kjenner på rett etter dødsfallet, men uten sørgende mennesker ville verden forråtne. Sørgende mennesker føler seg kanskje ikke som lys heller. Noen kjenner tvert imot på sorgens mørke. Men sørgende mennesker er lys i verden.  

Når vi møter døden, kan vi få mange tanker og spørsmål. Hva skjer med oss når vi dør? Vi vet det jo ikke. Ingen har kommet tilbake og fortalt oss det. Det er en usikkerhet vi må leve med.

Selv tror jeg at vi alle kommer til Gud når vi dør. Vi kommer ikke dit imot vår egen vilje.  Vi blir ikke tvunget. Men jeg ser for meg at når vi kommer over på den andre siden, får vi alle se Gud, og hvert kne skal bøye seg. Da er det jeg tenker at Gud ikke vil si: «Nå er det for sent. Trodde du ikke på meg før, så hjelper det ikke å tro nå.» Men altså, ingen av oss vet. Vi er felles om dette å ikke vite.

Jeg pleier i begravelser å si noe om at livet ofte sammenliknes med døgnet. Vi sier at vi fødes inn i livets morgen og så dør vi i livets kveld. Kvelden er den tiden i døgnet som er mørkest. Men det er samtidig den tiden i døgnet som er nærmest soloppgangen. På samme måte kan vi si om årets syklus. Nå er vi i årets høst. Naturen lukker seg til og tilsynelatende dør. Men heldigvis har vi erfaring med at våren igjen vil vise oss oppstandelsen. Trærne som ser døde ut, vil få nye skudd. Vi slipper å tro at livet er slutt. Vi slipper å tro at klimakrisen nå representerer slutten. Vi har erfaring med at våren bringer med seg liv. Men vi har ingen erfaring med at mennesker som dør, blir gjenskapt. Det er noe vi må tro. Det er en usikkerhet vi må leve med.

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som vi trenger. Vi trenger å tenne lys. Vi trenger å minnes de døde. Vi trenger å minne hverandre på at uten sørgende mennesker går verden i forråtnelse. Det lyser av sørgende mennesker. De vet det ikke selv, men vi andre kjenner det. Som Kari Bremnes sier: «Vi går i lyset til den vi har mistet». Dette skjer selv om den døde ikke var en helgen.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen