Jesus viser seg for Maria Magdalena

Les prestens tanker rundt prekenteksten for 2. påskedag-2025.

Johannes 20,11-18: 11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

I dette evangeliet finner vi ikke så mye om Maria Magdalena. Hun var en av kvinnene i Jesu følge. Hun blir ikke presentert som verken kone, mor eller søster. Hun var fra Magdala, en by ved Genesaretsjøen. Hun hadde hatt en psykisk sykdom som ble helbredet av Jesus. Det ble beskrevet som syv onde ånder som Jesus drev ut av henne (Luk. 8.2). Etter dette fulgte hun ham fra Galilea til Jerusalem. Hun blir ikke omtalt før Jesus henger på korset. Da var hun der, til stede. De fleste av disiplene var ikke der. De torde ikke. Maria Magdalena var den første som møtte ham som den oppstandne. Hun får i oppdrag å fortelle hva hun har sett. «Jeg har sett Herren». Hun fikk ingen apostelrolle i evangeliene. Hun burde vært Judas’ etterfølger. Flere tekster utenfor de kristne omtaler henne som en leder på lik linje med Peter. Det er mange Maria’er å holde styr på i evangeliene. Hun blir ofte blandet sammen med andre som også het Maria. Hun er f.eks. ikke «synderinnen» som salvet Jesus med dyr olje.(«Evas døtre» av Kari Veiteberg)

La oss tenke oss inn i Marias situasjon. Hun hadde sikkert ikke sovet så godt denne natten. Hun ville gjerne ha stelt liket dagen før, men det kunne hun ikke, for da var det sabbat, og da skulle en ikke arbeide. Å stelle lik ble regnet som arbeid. Derfor måtte hun vente helt til søndag morgen. Var hun redd for å bli syk igjen? Var hun redd for at de onde åndene igjen ville ta bolig i henne? Hvilket tap var det vel ikke for henne å miste Jesus. For det var det de hadde. Han var dø, dø for alltid. De hadde helt glemt hva Jesus hadde prøvd å fortelle dem, at han skulle dø, men stå opp den tredje dagen. Men hun husket sikkert da Jesus sa: «Ti stille og far ut av henne». Hun hadde plutselig sett denne fremmede mannen. Hun så bare kjærlighet, med varme og godhet. Hun ble frisk i samme sekund. Siden hadde hun fulgt ham. Og nå var han altså dø.

I vår fortelling finner vi henne gråtende i graven. Noen hadde stjålet den døde kroppen til Jesus. Så var det en gartner der som snakket til henne. Men så hørte hun han si navnet sitt. På samme måten som Jesus hadde sagt. Det var Jesus. Han var ikke dø! Så ble hun bedt om å fortelle til de andre at hun hadde sett Jesus.

Maria Magdalena var altså den første forkynneren. Hvorfor kunne hun ikke overta Judas’ rolle? Hvor tydelig skulle disse mennene ha det at Jesus hadde gitt en kvinne forkynneroppdraget? Vi vet at kvinner ikke hadde vitnestatus. Det var ikke noe vits i at de fortalte hva som hadde skjedd, for det var ingen som trodde på kvinner likevel. I tillegg kunne noen bare tenke at hun var blitt gal igjen.  

Maria Magdalena og de andre kvinnene ble usynliggjort i det Nye testamente. Hun får ingen plass verken hos Peter eller Paulus. De var menn av sin kultur. Men det er ingen unnskyldning. Hadde de vært «menn av sin tid» hadde de kjent til gresk kultur med kvinnelige guddommer og kvinnelige forkynnere. Men Peter og Paulus var menn fra den gamle religionen, de som tenkte om seg selv at de var Guds eneste utvalgte folk. De så alt gjennom sine egne briller. Det gjør vi alle. Dvs. Paulus brøt med det gamle ved å misjonere blant «hedninger», de utenfor det gamle gudsfolket. Men det var ikke plass til Maria Magdalene. Hun ble pekt ut av Jesus til å forkynne. Hun har helt sikkert etterlatt seg tanker om det hun har opplevd. Hun har kanskje også skrevet brev til andre kvinner og fortalt at hun har «sett Herren». Men hun er utelatt. Var det med vilje? Var det helt ubevisst? Kanskje hadde vi hatt andre ord fra Jesus hvis Maria Magdalena hadde fått plass blant gutteklubben grei. Som sagt, hele vår Bibel, også Det nye testamentet bærer preg av en kultur, en religion hvor kvinnen blir usynliggjort. I alle disse årene har vi hatt kirker som mener at kvinner ikke kan være prester. Det verste er at få kritiserer dem for det. Mange blir høyt respektert! Det finnes deler av noe som kalles «Evangeliet etter Maria Magdalena», men det er heller tvilsomt at det er denne kvinnen som er forfatter.

«Jeg har sett Herren!», sa Maria Magdalena. Det er ikke all forunt å kunne si det. Men noen har det. Flere kvinner har det. Men mange har derimot sett Hans spor. Våren er kommet til våre breddegrader. Naturen oppstår til nytt liv. Gud blåser livspusten inn i trærne. Fra død til liv. Mange har opplevd som Maria Magdalene, at de er blitt helbredet fra sin psykiske sykdom. Mange blir ikke helbredet, men får hjelp til å holde ut det som egentlig er uutholdelig. Gud skaper liv der det er død.

Hvordan ville det være å leve uten en oppstandelsestro? Hvordan ville det være å leve med troen på at døden er endelig? Hvis jeg får kreft, vil det være viktigere for meg å beholde troen på at livet fortsetter på den andre siden enn at jeg blir helbredet for kreften.

Evangeliene er ikke minnebøker om noe som skjedde for 2000 år siden. Det var ikke noe grunnlag for å skape en minnereligion. Hvis ikke Maria Magdalena og de andre fikk oppleve Jesus etter hans oppstandelse, ville vi ikke sittet her i dag og feiret oppstandelsen. Vi hadde ikke hatt noen religion vi kaller kristendom.

Det var ikke den tomme graven som skapte troen i Maria Magdalene. Hun opplevde den tomme graven og skjønte at noen hadde vært der før henne og stjålet Jesu døde kropp. Marias tro oppstod verken av den tomme graven eller av engler. Den oppstod da hun hørte han si navnet sitt; «Maria».

Vi feirer gudstjeneste hver søndag for å feire denne oppstandelsen. Det er ikke for å minnes et mirakel for 2000 år siden. Det er fordi Jesu oppstandelse angår hver enkelt av oss. Vi kan også leve oss inn i at Jesus sier navnet vårt. Gjennom salmer, bønner, fellesskap, preken, så taler Gud til oss. Vi kaller det nådemidler. Gud kaller oss. Gud sier navnet vårt. Gud sier «Gå og fortell». Gud dør ikke om vi ikke forteller. Men vi dør. Å fortelle med ord eller handling er som å la vår egen kilde få utløp. Det blir ikke friskt vann uten utløp og stadig nye kilder. Gud sier stadig navnet vårt. Vi kan svare ved å si «Jeg har sett Herren».   

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen