Jesus taler om sin død

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 20. oktober 2024

Johannes 2, 5-36: 
35 Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. 36 Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.

Vår fortelling starter med ordene: «Jesus svarte». Vår fortelling er altså et svar på et spørsmål. Spørsmålet var: «Hvordan kan du si at Menneskesønnen skal bli løftet opp?» Messias skal jo leve bestandig. Hvem er denne Menneskesønnen?»

Jesus hadde fortalt om sin lidelse og død. Vi befinner oss før skjærtorsdag, i Jerusalem. Jesus prøvde å forberede menneskene på det som skulle skje. Han skulle ikke bare dø og bli borte, men han skulle bli «løftet opp på korset». For Jesus var dette en opphøyelse i dobbelt forstand. Det var på korset at Jesus fikk vist fram hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som elsker. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Men de fra det gamle gudsfolket mente at Messias skulle leve evig. Derfor kunne ikke Jesus være Messias hvis han skulle dø. De så ikke at Jesus «ble løftet opp» da han ble hengt på korset. De fra det gamle gudsfolket levde i mørket. Jesus sammenliknet seg selv med lys. Allerede i Johannes sitt først kapittel får vi høre at Johannes skulle vitne om dette lyset. «Ingen har noen gang sett Gud» (Joh.1.18), men Jesus har vist oss hvem han er. Derfor sa Jesus stadig: «Jeg er verdens lys» (Joh. 8.12).

Johannesevangeliet bruker mye tid på fortellingen om Jesu lidelse og død. Det er der Jesus først og fremst viser hvem den usynlige Gud er. Men Jesus har virket i tre år før dette. I disse tre årene gikk han rundt og prøvde å vise menneskene hvilken Gud de hadde. Vi mennesker kan leve i mørke på ulike måter. Slik var det også på Jesu tid. Per Fugelli sa ofte at «religion blir for lite vektlagt som kilde til god helse». Jesus var derimot opptatt av helsa til folk, både deres fysiske og psykiske helse. Menneskets mørke kan tolkes som psykisk og fysisk uhelse.

I Johannesevangeliet får vi høre om syv mirakler. De handlet om både fysisk og psykisk helse. Men poenget var ikke miraklet i seg selv. Det var mange som gjorde mirakler på Jesu tid. I Johannesevangeliet kan vi lese hvordan Jesus brukte miraklene og kalte det «tegn». Tegn på noe annet. Johannesevangeliet kalles ofte for «Kjærlighetens evangelium». Det største budet, kan vi lese, er «Elsk hverandre» (Joh. 13.34). Å leve i mørket er å leve uten å elske eller bli elsket. De syv underne i Johannesevangeliet kan vi tolke som syv tegn på et mørke som mennesker kan befinne seg i.

Jeg vil nå gå igjennom disse syv miraklene og se hva Jesus ønsket å fortelle om Gud ved disse tegnene.

Det først underet var vinunderet (Joh. 2.1-11). For oss kan det virke litt rart at det å gjøre vann til vin var det første underet Jesus gjorde. Men det hele handlet om skam. Jesus får her vist fram en Gud som ønsker å hjelpe til i menneskers skam. I dag har skammen mange ansikt. Skam er ofte en følelse som en kjenner at andre har påført en.  Skam i dag er ikke knyttet til for lite vin i et bryllup. I dag er det ofte knyttet skam til for mye alkohol. Eller det kan være skam pga. fattigdom. Det kan være skam forbundet med samlivsbrudd. En trenger ikke å ha gjort noe galt for å føle skam. Men poenget er at denne fortellingen forkynner en Gud som ønsker å løfte oss ut av skammen.

Det andre underet som fortelles om, er om en far med en dødssyk sønn (Joh.4.43-54). Sønnen blir helbredet, og Jesus får forkynt at Gud ser vår sårbarhet. Faren var en høytstående embetsmann, men det hjalp ikke. Vi er alle sårbare. Vi blir rammet av sykdom og død. Vi prøver ofte å sikre oss. Vi sjekker oss hos legen. Vi har et helsevesen vi kan stole på. Noen betaler privat helseforsikring. Men vi er alle sårbare overfor livets mange tap. Men dette underet er et tegn på at Gud ønsker å hjelpe oss i vår sårbarhet slik at vi ikke blir ødelagt av livets mange tap.

Det tredje underet som fortelles om, er fortellingen om den syke ved Betesda (Joh.5.1-18). Også her handlet det om en syk som ble helbredet. Men her fikk Jesus forkynt en Gud som er hos alle utstøtte. Når mennesker støter vekk andre mennesker, så vil Gud at den utstøtte skal komme inn i fellesskapet igjen. Dette er en trøst for de utstøtte og en utfordring til oss som støter ut. Utstøtelse er kjent følelse. Det behøver ikke være pga. sykdom. Mange innvandrere føler seg utstøtt. Mange religiøse minoriteter føler seg utstøtt. Barn blir mobbet på skolen. Utenforskap kan føre til kriminalitet. Men Gud ønsker fellesskap.

Det fjerde underet er fortellingen om at Jesus metter fem tusen mennesker (Joh.6.1-15). Vel var Jesus opptatt av menneskers sult. Men han brukte dette underet for å forkynne at han var livets brød. Sult er særlig aktuelt i våre dager med så mye krig. Men også i Norge kan Frelsesarmeen fortelle at matkøene vokser. Gud er opptatt av både fysisk sult og åndelig sult. Mange i dag sulter etter det brødet Jesus ønsket å gi. Mangel på åndelig mat kan være dette mørket som Jesus snakket om.

Det femte underet er fortellingen om at Jesus går på vannet (Joh.6.16-21). Her får Jesus forkynt en Gud som ønsker å hjelpe oss med frykten vår. Vi trenger ikke se en mann komme gående på vannet. Men vi trenger å vite at Gud er hos oss når vi er redde. Jesus var selv redd (Joh.12.27). Frykt er kjent fortsatt. Også i dag har mange lyst til å rope til sin Gud: «Bryr du deg ikke om at vi går under?» Vi har klimakrise. Vi har krig. Mange greier ikke å betale sine regninger. Vi har sykdom og død. Det er ikke noe rart om vi er redde. Men vi har en Gud som ønsker å være hos oss i vår frykt.

Det sjette underet vi får høre om, er fortellingen om mannen som var født blind og ble helbredet (Joh.9.1-41). Her får Jesus sagt at sykdom ikke handler om at Gud straffer oss for vår synd. Mange tenkte sånn den gangen. De levde i mørket, ikke bare den blinde. Vi knytter ikke lenger sykdom til Guds straff, men skyld er fortsatt viktig å snakke om. Kirken blir ofte anklaget for å snakke om skyld på en måte som gir mennesker lav selvfølelse. Men skyld og tilgivelse er viktige ord i vår tro. Ingen av oss greier å leve uten skyld. Vi får ikke til dette livet slik vi burde. Da kan tilgivelse være helsebringende. Det er ikke lett å verken tilgi seg selv eller andre. Men vi kan vite at Gud er i stand til å tilgi. Vår Gud er en Gud som elsker og bare elsker.

Det syvende og siste underet er fortellingen om at Lasarus blir vekket opp fra de døde (Joh.11.1-44). Her får Jesus forberedt menneskene på sin egen død. Her forkynner han en Gud som er sterkere enn døden. Så når vi møter døden enten hos oss selv eller de vi er glade i, så kan vi vite at døden ikke har det siste ordet. Da Jesus overvant døden, viste han fram en Gud som er sterkere enn døden. Vi fikk forkynt at det som for oss ser ut som livets slutt, likevel ikke er det. Selv om døden er intenst vondt å oppleve, kan Gud hjelpe oss til å ikke leve i et kronisk mørke.

Jesus er i vår fortelling opptatt av at ikke mørket skulle falle over menneskene. Han ville være lyset i livet vårt. Han gav oss syv eksempler på menneskers mørke. Syv under som han kalte tegn.

Etter alle disse syv underne blir resten av evangeliet viet Jesus død og oppstandelse. Vi får vite at Den usynlige Gud ikke bare er i stand til å gjøre under. Men den usynlige Gud blir tydelig for all ettertid når Jesus blir «løftet opp på korset». «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet» (Joh.12.24).

Jesus kalte seg selv for verdens lys (Joh.8.12). Han skulle lyse opp i mørket. Vårt mørke kan handle om skam, sårbarhet, utstøtelse, sult, frykt, skyld eller død. Men vi skal vite at Jesus har lovet å være der med sitt nærvær. Av og til er vårt mørke så mørkt at vi ikke ser lyset. Men Gud er der. Av og til kan det ta litt tid. Vi har en hel vinter foran oss. Naturen ser død ut. Vi er inne i den mørke årstiden. Men vi vet at til våren blir det lysere. Da kommer lysets krefter fram, og vi kan vite at Gud ikke har glemt oss.

Jesus gjorde mange tegn. Rett etter vår fortelling kan vi lese: «Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham» (Joh.12.37). Men Jesus sier videre: «Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket» (Joh. 12. 46).

Jesus ville ikke at vi skulle bli i mørket med verken vår skam eller skyld eller livets mange tap. Der de fra den gamle religionen så mørke da Jesus hang på korset, der kan vi se lys. Vi kan se at Jesu død var en opphøyelse. Han ble løftet opp for å vise oss Gud. Gud er ikke et mørke. Gud er verdens lys. Hver gang vi befinner oss i et mørke, så skal vi vite at Gud er der og vil lyse for oss. Guds lys viser oss veien videre. Guds lys er noe vi kan varme oss på. Guds lys kan hjelpe oss i våre mørke tanker.

Men ingen tanker skjer i et vakuum. Alle tanker er avhengige av de erfaringer vi gjør som mennesker. Derfor kan menigheter hjelpe oss til å «vandre i lyset». Når vi gir hverandre opplevelsen av å være elsket, hjelper vi hverandre til å tenke om Gud at Gud er en som elsker. Derfor handler en menighet ikke bare om etikk, men det handler om teologi. Når Metodistkirken snakker om å «forandre verden», handler det om å hjelpe hverandre til å «vandre i lyset». Jesus sa om seg selv at han var verdens lys. Han lyste opp vårt mørke, så vi kunne se den usynlige Gud.

Det tyngste mørket mennesker befinner seg i, er å tenke mørke tanker om sin Gud. Derfor blir resten av evangeliet viet fortellingen om Jesu lidelse og død. Jesus ble «løftet opp» på korset i dobbelt forstand. Det var der opphøyelsen skjedde. Det var der Jesus fikk vist fram den usynlige Gud. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv til sine venner» (Joh.15.13). Alt handler om kjærlighet. Når vi vandrer i lyset, kan vi både elske og bli elsket.

Anbefalt lesning: "Tegn" av Kjell Nordstokke

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen