Jesus rir inn i Jerusalem

Les prestens tanker rundt prekenteksten for 1. søndag i advent, 30. november 2025

Matteus 21,1-11: 1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:

5 Si til datter Sion:
Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.

6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!

10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
 

«Hvem er dette?» «Profeten Jesus fra Nasaret». Hvem er dette? Hvem er det vi feirer når vi feirer jul? For mange er Jesus et etisk forbilde. Han gikk rundt og gjorde godt. Han gikk rundt og gav mennesker verdigheten tilbake. Han løftet opp mennesker som samfunnet hadde påført skam. Det er ingen grunn til å ikke tro at Jesus er en historisk person. Det er flere historiske belegg om Jesus enn de fleste andre historiske personer. Men hvem var han egentlig? Var han en profet? Muslimer sier ofte: «Vi tror også på Jesus. Vi kan også lese om ham i vår hellige bok. Han er en profet.»

I den kristne troen var Jesus mer enn en profet. Han er den som har vist fram vår usynlige Gud. Jesus viste fram vår Gud i ord og handling. Han gikk rundt og forkynte en Gud som elsker og bare elsker. Han ga mennesker verdigheten tilbake ved å helbrede fra sykdom. Han forkynte at sykdom ikke er Guds straff. Han forkynte at Gud er i stand til å tilgi når vi mennesker ikke får til livet vårt.

Men hvorfor har vi en fortelling fra påsken nå når vi går inn i adventstiden? Advent har som kjent med ordet «komme» å gjøre. Adventur betyr ankomst. I advent snakker vi om tre typer «komme». Jesus som kom til oss i en baby.  Jesus som skal komme igjen. Jesus som kommer inn i hver enkelt av oss.

I evangeliene kan vi lese om denne Jesus som viste fram vår usynlige Gud. Det er merkbart å se at fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse tar så stor plass i hvert evangelium. Når vi skal forberede oss til jul, kan vi ikke bare fortelle om Jesu fødsel. Vi må også fortelle om Jesu død og oppstandelse. Derfor kommer det en påskefortelling som prekentekst første søndag i advent.

Hvem er denne Jesus? Fortellingen om Jesu død og oppstandelse gjør Jesus til mer enn en  profet. Folkemengden som hyllet Jesus som konge da han red inn i den byen hvor han skulle bli drept, trodde antakelig at denne mannen var den Messias som det gamle gudsfolket hadde ventet på i flere hundre år. De var okkupert. De var undertrykt. De trodde fullt og fast at deres Gud ville til slutt slå ned deres fiender. Men vi husker hvordan det gikk. Det gikk noen få dager, så ropte den samme folkemengden: «Korsfest». Hva handler dette om?

Hvem er denne Jesus? Det gamle gudsfolket hadde sine bilder av Jesus. Muslimene har sine bilder av profeten Jesus. I dag kan vi av og til høre at vi ikke må «lage Jesus i vårt eget bilde». Men er det mulig å unngå det? Er det ikke sånn at vi alle lager våre egne Jesusbilder ut ifra det perspektivet som våre liv gir oss? Vi sier ofte at vi leser med hele vårt liv. Det gir jo nettopp ulike Jesus-bilder. Kirken har til alle tider gitt oss ulike Jesus-bilder. Selve Bibelen, vår hellige skrift, gir oss litt ulike Jesus-bilder. Våre fire evangelier gir litt ulike Jesus-bilder, som igjen kan være ulik det vi finner i Paulusbrevene.

Da folkemengden hyllet Jesus som konge, er det jødiske Jesus-bilder vi møter. Etter Jesu død og oppstandelse fikk disiplene nye Jesus-bilder. På 1700-tallet, prøvde forskningen å lete etter det de kalte «Den historiske Jesus». På 1900-tallet fikk denne forskningen nytt oppsving. På 70-tallet trodde mange forskere at de kunne finne en nøytral, objektiv Jesus. I dag er det vanlig å tenke at all historieskriving er tolkning. Ikke bare oversettelser er tolkning, men også selve fortellingen. Vi har som kjent ingen skrifter fra Jesus selv. Vi er overgitt tolkningen til de som fortalte om ham. Ofte bruker vi ordet «fugleperspektiv» for å beskrive et perspektiv som har bedre oversikt. Men fugleperspektiv er fuglens perspektiv.

Derfor har vi «vitnesbyrd» i våre gudstjenester. Presten har sitt perspektiv, menigheten sitter med mange ulike perspektiver. Og det kan hende at Guds perspektiv inneholder mange ulike perspektiver. Derfor er det viktig med flere stemmer i rommet. I dag kritiseres det ofte hvordan misjonærene gav et vestlig Jesus-bilde. Den kritikken er rimelig. Men de kunne ikke annet. I dag tar vi høyde for ulike perspektiver, ulike lesninger av de samme fortellingene, ulike Jesus-bilder. I dag har vi det som kalles kontekstuell teologi, feministteologi, frigjøringsteologi som nettopp tar hensyn til leserens sammenheng. Vi kan jo nevne at i vårt evangelium finner vi at Jesus sammenlikner seg selv med en høne som samler sine kyllinger under sine vinger (Matt. 23.37 og Luk. 13.34). Hvor ofte blir dette bildet brukt i andakter?  Vi har ulike klasser, kjønn, alder. Alt dette gir oss ulike Jesus-bilder. Hvem er denne mannen? Hvem er Jesus? Hvem er Jesus for hver enkelt av oss? Vi greier ikke å få et objektivt svar. Vi lager alle våre Jesus-bilder. Det er greit. Vi kan ikke annet.

I kirkerommet til Metodistkirken i Drammen har vi en altertavle som har gitt meg et Jesus-bilde. Jeg har sagt det mange ganger før. Jeg ser en Jesus som ser på oss med varme i blikket. Jeg ser en Jesus som strekker ut armene og sier: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære». Jeg ser en Jesus som har det ene benet foran det andre. Han står ikke stille. Han kommer oss i møte. Han kommer og bærer oss når vi ikke selv orker å komme. Når vi ikke en gang orker å be. Da bærer han oss.

Dette er et Jesus-bilde som har preget meg i ti viktige år i min oppvekst. Jeg har lyttet til mange kjedelige prekener. Men dette bildet har satt sine spor i min teologi. Sammen med menighetens varme smil har jeg følt meg elsket av Gud. Jeg hadde ingen foreldre som gikk i denne menigheten. Men jeg følte meg som en adoptivdatter.

«Hvem er denne mannen?» Hvem er Jesus? Metodistkirken legger stor vekt på Jesus som forbilde. Derfor har vi i vår visjon at vi skal vise kjærlighet, omsorg og respekt. Det gjorde Jesus. Ingen er uenige i dette, men Metodistkirken vekter det mer enn jeg er vant til fra min bakgrunn som lutheraner. Det stemmer godt med det vi kaller «Bergprekenen» i dette evangeliet. For ikke å snakke om doms-scenen i Matteus 25.

Jeg er vant til å tenke at det viktigste med Jesus er det vi kaller «Inkarnasjonen», at Jesus har vist fram den usynlige Gud. Vi har fått ulike forsoningsteorier. Det kan høres ut som om Gud ikke er i stand til å tilgi uten å få et offer. Dette offeret blir Jesus. Men det må ikke bli sånn at Jesus har mildere øyne enn Gud. Jesus er Gud. Jesus-bilde er Gudsbilde. Hvorfor Jesus måtte dø, har vi flere tolkninger av. Men vi må være enige om at Gud viste seg fram i Jesus. Ellers er det ikke kristendom.  

Folkemengden hyllet Jesus som en konge. Ofte kjenner jeg meg igjen. Jeg vet at Jesus fikk tornekrone i stedet for kongekrone. Men av og til ber jeg til Jesus som om han hadde kongelig makt her på jorda. Vårt evangelium slutter med misjonsbefalingen. Der får vi et Jesusbilde som sier om seg selv: «Jeg har all makt.» Var det denne kongemakten som han ble hyllet for? Nei, han hadde makt til å gjøre alle mennesker til disipler. Ulike Jesus-bilder til ulike tider opp gjennom historien. Men hele tiden har Jesus hatt makt til å gjøre oss alle til disipler.

Den samme folkemengden som hyllet Jesus som konge, så ikke at han red på et esel i stedet for en stolt hest. De husket kanskje sin bibel, men jeg er redd de leste situasjonen med hele sitt liv. Noen få dager senere ropte de «Korsfest». Hvem var denne mannen? Hvem var Jesus? Folkemengden skjønte det ikke. Ikke en gang disiplene skjønte det. For Jesus var ikke en konge med jordisk makt. Hans makt førte til korset. Gud gikk ned i det lave da han skulle vise seg fram. Det var stall i stedet for slott. Det var flyktning de første årene. Det ble tornekrone i stedet for kongekrone. 

Han som ble plukket ut til å bli kirkens først biskop, ville ikke innrømme at han kjente Jesus. Men dette evangeliet slutter med ordene: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». Uansett, så er Gud der med sitt nærvær. Av og til får vi se Guds kongemakt, men hele tiden får vi se en Gud som stadig går lenger ned, gråter sammen med oss og er der med sitt nærvær. Dette Gudsbildet har Jesus vist oss. Vi sitter likevel igjen med mange Jesus-bilder, men vi kan være trygge på at Gud er en som er der med sitt nærvær. En Gud som elsker og bare elsker.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen.