Jesus i synagogen i Nasaret

Les prestens tanker om teksten for søndag 3. desember 2023 - 1. søndag i advent.

Lukas 4,16-22: 

16 Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, 17 rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: 

18 Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
19 og rope ut et nådens år fra Herren. 

20 Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. 21 Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» 22 Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Prekenteksten denne søndagen er hentet fra det evangeliet hvor vi finner selveste juleevangeliet. Det er blitt fortalt om Døperen Johannes, som skulle forberede Jesu komme. Det er fortalt om Marias graviditet og fødsel. Det er blitt fortalt at Jesus fikk navnet sitt. Og vi har kunnet lese om da foreldrene ble vettskremte fordi de hadde glemt ham igjen i tempelet i Jerusalem. Jesus er døpt av Johannes, Jesus er fristet i ørkenen. Så kommer vår fortelling.

Jesus må ha vært det vi i dag ville ha kalt en trofast kirkegjenger. Gudstjenestene i synagogen må ha liknet litt på vår, med mulighet for at flere kunne få ordet. Denne gangen var det Jesu tur, og han leste fra deres Bibel, fra det vi kaller Jesajas bok. Dette var forkynnelse inn i en helt annen kontekst. Men Jesus bruker det, som mange av oss bruker Bibelen, som om det er skrevet til de som var i synagogen denne dagen.

Jesus leste opp: «Herrens Ånd er over meg». Jesus sier nå at det er han som har Den hellige Ånd. Det er han som er salvet. Så kommer det en slags trontale. Jesu oppdrag kan beskrives med følgende ord: Han skal forkynne godt budskap for fattige. Han skal rope ut at fanger skal få frihet, blinde skal få synet igjen, undertrykte skal settes fri. Han skulle rope ut et nådens år fra Gud selv.

Nådens år hadde en syklus på 49 år. Da skulle fanger få fri og arveoppgjør som var urettferdig, skulle bli rettet opp. Men Jesus sier at i dag er dette skriftordet blitt oppfylt. Vår fortelling slutter med at folk roste ham. Men etter vår fortelling, når Jesus fortsatt befinner seg på denne gudstjenesten, kan vi lese at alle blir rasende på ham og jager ham ut og prøver å drepe ham.

Det er første søndag i advent i dag. Det betyr at vi begynner et nytt kirkeår. Vi har i dag en slags nyttårsdag i kirken. Da er det naturlig å tenke tilbake på året som har gått. Den store verden har vært dominert av krig og miljøkrise. Vår kirkelige verden har vært dominert av spørsmålet om samkjønnet ekteskap. I vår menighet har vi fint håndtert det spørsmålet. I stedet har vi hatt konflikt ang. bruk av Wesleysalen. Vi kan stille oss spørsmålet: Har det vært et «nådens år»?

Når vi bruker begrepet «nåde» i Metodistkirken, må vi ofte presisere hva vi mener, for vi har på en måte fire nådebegrep. Jeg har sagt det før, at det er litt upedagogisk å bruke begrepet «nåde» om ulike ting. I hvert fall kommuniserer det dårlig med lutheranere. Sist søndag var det tydelig at luthersk teologi ikke helt samsvarte med metodistisk teologi. Jeg pleier å si at metodister ikke er så redd for å bli beskylt for det vi kaller «gjerningsrettferdighet». Sist søndag fikk vi høre hva Luther sloss mot.

I Metodistkirken kaller vi det «forutgående nåde» dette at Gud har vært der med sin nåde lenge før vi snakker med andre mennesker og prøver å fortelle om Jesus. Nåden er også det vi kaller «rettferdiggjørende nåde». Dette er den mest dominerende forståelsen av begrepet «nåde» i Luthersk teologi. Det handler om at Gud tilgir oss når vi ikke har fått til livet vårt. Han har øst ut sin tilgivende kjærlighet. Metodistkirken har også det som kalles «den helliggjørende nåden». Da er nåden en kraft til å elske andre mennesker. Når vi dør, tar Gud imot oss med åpne armer, noe Metodistkirken kaller den «herliggjørende nåde». Vi har altså fire måter å snakke om nåde på, som kan virke forvirrende.

Har vi hatt et «nådens år» i året som har gått? Hva med de fattige? Hva med fangene? Hva med blinde? Hva med undertrykte? Jesus gikk rundt og helbredet. Han gav undertrykte oppreisning. Han gjorde blinde seende. Han sa «salige er dere fattige» der Matteusevangeliet har «salige er de fattige i ånden».

Men hva med i dag? Har Gud sluttet å helbrede? Er det slutt på nåden? Rent konkret tror jeg folk rundt Jesus så flere helbredelser på Jesu tid enn i dag. Jeg snakker i alle fall for meg selv. Vi har i vår menighet hørt vitnesbyrd om penger som kommer inn på kontoen på forunderlig vis. Undertrykte kan få sin oppreisning ved Guds mirakel. Men konkrete helbredelser skjer heller sjeldent. Men Gud helbreder i bøtter og spann i overført betydning. Sist søndag fikk vi også høre i et av vitnesbyrdene: «Alt er overnaturlig». Det er også en måte å se det på. Troens øyne ser små mirakler der andre ser tilfeldigheter. Blinde mennesker får synet tilbake. Mennesker som plutselig ser som ved et under. Plutselig kan de se hva Gud har gjort for dem som de ikke så før. Gud bruker mennesker for å helbrede. Enter det er varme hender eller det er kloke ord som skaper hva det nevner. Ord om glede kalles foredrag. Ord som skaper glede, kalles preken. Men en preken kan ikke skape noe som helst hvis ikke Gud er der ved sin Hellige Ånd.        

I adventstiden får de fattige mer fokus. Da Metodistkirken oppstod i London på 1700-tallet, var den engelske kirken for borgerskapet. Pga. den industrielle revolusjon, med sine gruvearbeidere, var det mange fattige mennesker. De var skitne, de luktet vondt. Mange av dem drakk, mange slo kona si. Men den engelske kirken brød seg ikke. Inn i denne konteksten oppstod Metodistkirken. Kirken ble ikke bare en kirke for de fattige, men det ble en kirke med de fattige. Fanger fikk besøk i fengselet. Undertrykte fikk sin verdighet tilbake. Det ble ropt ut et «nådens år fra Herren».

Da Metodistkirken kom til Norge på 1800-tallet, var det vanlig at arbeiderbevegelsen og Den norske kirke hadde et dårlig forhold. Mens frikirkene, ikke bare Metodistkirken, bestod av arbeidere. Frikirkene ble småfolks kirke. En kirke ikke bare for de fattige, men med de fattige. I dag er også Metodistkirken blitt med borgerlig. Velferdssamfunnet har gjort at mange har gjennomgått en klassereise. Og i dag tjener ofte industriarbeidere bedre enn akademikerne.

Lukasevangeliet er særlig opptatt av de marginaliserte i samfunnet. Det var fattige, men det var også kvinner og barn. I dette evangeliet blir til og med Gud framstilt som en kvinne. Vi har en fortelling som sjelden forkynnes over. Det er fortellingen om kvinnen som mistet en sølvmynt (Luk.15. 8-10). Denne fortellingen er Lukasevangeliet alene om. Undertrykte kvinner fikk sin oppreisning ved å høre at også de var skapt i Guds bilde. At også kvinner kunne brukes som bilde på Gud. I dag er vi enige om at Gud ikke har kjønn. Han er kjønnsnøytral. Hva ville skjedd hvis vi sa: «Hun er kjønnsnøytral»? Merete Thomassen har skrevet mye om dette. Og i Jesaja-boken, som altså Jesus prekte ut fra, kan vi lese om en kvinne som skriker i fødselsveer som et bilde på Gud (Jes.42.14). Og «Som en mor trøster barnet sitt, vil jeg trøste dere» (Jes. 66.13).

På menighetsfesten for en uke siden fikk vi høre om «profetisk diakoni». Det er ikke bare diakonien som kan være profetisk. Også sjelesorgen og forkynnelsen kan være profetisk. Det handler ikke om å kunne se inn i framtiden, men å gjøre som profetene i Det gamle testamentet, rope ut når de så urettferdighet i samfunnet.  Derfor kan muslimene se på Jesus som en profet.

Profeten Jesaja er den av profetene som oftest blir sitert i Det nye testamentet. Den eldste delen av dette skriftet ble antakelig skrevet 700 år f. Kr.f. Hele Jesaja-boken er antakelig skrevet både før og etter at det gamle gudsfolket var i eksil i Babylon.

Jesus ble ofte framstilt som en profet. Han kom i konflikt med presteskapet i det gamle gudsfolket og de politiske myndighetene. Og på slutten av vårt evangelium kan vi lese: «Nå kan du være profet! Hvem var det som slo deg?» (Luk.22.64).

Jesus ble ikke profet på sitt eget hjemsted. Selv om menneskene i synagogen først roste ham. Men så ble de som sagt, rasende da Jesus forkynte videre etter vår fortelling.

Jesus er den som har vist oss hvilken Gud vi har med å gjøre. Den usynlige Gud valgte å vise seg fram. Derfor feirer vi jul. Men mange vil også ha Jesus som forbilde. Derfor kan vi føle oss utfordret av hele Jesu liv. Hvis vi skal følge Jesus, så får vi hjelp til å møte sørgende mennesker. Vi får hjelp til å gå til mennesker som trenger det, selv om det koster noe. Vi kan få hjelp til å hjelpe blinde til å se, se Gud bedre. Vi kan få hjelp til å virke profetisk ved både ord og handling slik at undertrykte får sin verdighet tilbake. Men som det står i sangen «Det er navnet ditt jeg roper» (NoS 434), så handler det også om å ta imot oss selv med den nåden Gud viser oss ved Jesus. Det er dette vi kaller «den rettferdiggjørende nåden». Vi blir rettferdiggjort. Vi blir ikke rettferdige. Vi greier ikke å leve uten å synde. Vi greier ikke å følge Jesus helt. Men vi kan prøve. For nåden kan også være en kraft til å elske sin neste. Dette kaller Metodistkirken «den helliggjørende nåde». Når Jesus roper ut et «nådens år», må det handle om både «den rettferdiggjørende nåde» og «den helliggjørende nåde». Teoriene er ikke viktige. Men nåden er viktig. 

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik