Jesus blir salvet i Betania

Les prestens tanker rundt prekenteksten for Palmesøndag 24. mars 2024

Matteus 26,6-13: 6 Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, 7 kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. 8 Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. 9 «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» 10 Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. 11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 12 Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. 13 Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

«Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne». Jesus skrev ikke noe selv. Alt vi har om Jesus, er det vi kaller sekundærlitteratur. Vi har fortellinger om Jesus, men ikke av Jesus. Dette er det nærmeste vi kommer hvor Jesus er tydelig på at denne fortellingen må med for ettertiden. Nå visste vel verken Jesus eller forfatteren av Matteusevangeliet at dette skulle bli det vi kaller Bibelen, som vi leser i Drammen i år 2024. Hvorfor var det så viktig for ettertiden å minnes det denne kvinnen gjorde? Hun har ikke fått noe navn en gang.

Vi tenker oss at alle evangelieforfatterne hadde Markusevangeliet da de skrev sine evangelier. Da er det interessant å se at Lukasevangeliet har utelatt denne fortellingen. Vi kan bare spekulere i om forfatteren av Lukasevangeliet rett og slett ikke ville ha den med fordi en lett kunne lage en teologi hvor fattige mennesker ikke blir så viktige.

For Jesu ord i denne fortellingen står veldig ubeskyttet. Det er lett å lage en teologi av dette avsnittet som handler om at det ikke er så viktig å gi til de fattige, og at det er mye viktigere å være sammen med Jesus. Men det kan ikke verken Jesus eller Matteusevangeliet ha ment. For rett før vår fortelling, finner vi teksten om dommen, som Matteusevangeliet er alene om. Der står det: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var naken, og dere kledde meg». (Matt.25.36). Dette var det som skulle skille menneskene på dommens dag. Altså hvordan menneskene behandlet fattige var helt avgjørende i dette evangeliet. Hvordan kan vi da forstå Jesu merkelige ord?

Av og til må vi bare ta avstand fra enkelte bibeltekster. Det går ikke an å forsvare alt som står i Bibelen. Ikke for meg i hvert fall. Men her kjenner jeg at jeg har behov for å forsvare Jesus. Han må ha ment noe annet enn det ser ut som ved første øyekast.

Sist vi hadde en fortelling som liknet, (Luk.7.36-50, 2.søndag i fasten) sa jeg noe om Jesus som sjelesørger. Jeg sa at han nytolket kvinnens fortelling. Det kan brukes også i denne fortellingen. Der disiplene bare ser sløsing, der ser Jesus noe annet. Han ser salving ut over et døende menneske. Jesus visste at han snart skulle dø, og det var vanlig i denne kulturen å salve døende mennesker. Det var også vanlig at konger ble salvet til konge. Og det var nettopp ankepunktet mot Jesus. På korset stod det over hodet til Jesus: «Dette er Jesus, jødenes konge».

I dag har vi ulike skikker innfor døden. Da kong Olav døde, ble det i Norge en ny skikk, nemlig å tenne lys. Hele slottsplassen ble full av lys og blomster. Det samme så vi da Diana døde. Da kong Harald ble syk på ferie, visste vi ikke hvor syk han var. Mange ble redde for å miste kongen sin som vi var så glade i. Det ble en debatt på NRK om hvordan media hadde stilt spørsmål om sløsing for å få kongen hjem. Det ble antydet at dette flyet skulle heller brukes til sårede i Ukraina. Debatten handlet ikke om denne sløsingen, men om at media kunne få seg til å sette spørsmål ved å bruke penger på kongen. Selvsagt skulle vi få kongen hjem. Vi spurte ikke om det var sløsing. Det ble også sagt at ingen satte spørsmål ved å få mennesker, både levende og døde hjem etter tsunamien. Av og til er det riktig å sløse.

Det heter at et samfunns verdier blir målt på hvordan en behandler døende mennesker. I pandemien sa ikke myndighetene at det ikke var så farlig med de gamle på sykehjem, for de skulle jo dø snart likevel. Nei, de mest sårbare ble prioritert. Dette ble diskutert i ettertid, men jeg synes det er interessant at et samfunn ikke tenker på nytteverdien, men på helt andre verdier innfor døden.

Vi har også debatt om hvorvidt vi skal sløse med blomster i begravelser. I dag møter vi pårørendes ønske om at begravelser skal gjenspeile den dødes karakter. Ofte får vi prester høre: «Vi vil ikke spare på noe, for far var så raus gjennom sitt liv. Begravelsen skal være i hans ånd». Derfor sløser pårørende med blomster og dyre snitter til alle som er med i begravelsen. For det var i «den dødes ånd».

Er det noe av dette vi møter i vår fortelling? Er kvinnens sløsing i Jesu ånd? Kan vi se at denne sløsingen var typisk for Jesu liv? Har vi her en fortelling om å behandle et døende menneske i den døendes ånd?

Gjennom hele evangeliet finner vi en raus Jesus. Kvinnen salvet ham som om han var en konge. Før vår fortelling, får vi en liknelse om det som kalles «Himmelriket». Der er det en konge som inviterer til bryllup for sønnen sin. Mange av de innbudte ville ikke komme. Da ble tjenerne bedt om «å gå ut på veiene og samle alle de kunne finne, både onde og gode, og bryllupsfesten ble full av gjester». (Matt.22. 1-10) For en sløsing. Det er ikke alt som er bra ved denne liknelsen, som jeg frekt utelater her. Den er heller ikke prekentekst i Den norske kirke. Men vi finner igjen motivet om konge og sløsing.

Disiplene så bare sløsing i kvinnens handling. Jesus hadde flere ganger prøvd å fortelle dem at han skulle dø. Men de orket ikke tanken. Det er ikke sikkert denne kvinnen heller hadde forståelse av hva som skulle skje med Jesus, at han snart skulle dø. Men hun gav ham alt hun eide. Hun sløste med noe som kostet en vanlig årslønn. Det er ikke noe rart disiplene reagerte. De var fattige mennesker selv, og de visste at en skulle behandle fattige med verdighet.

Også Jesus var som sagt, opptatt av de fattige. Men i vår fortelling tillater han å løfte opp et annet poeng. Det denne kvinnen gjorde, skulle fortelles til minne om henne. Men denne kvinnen fikk ikke noe navn, så det som var viktig, må ha vært det å salve Jesus som døende. Hun gav ham en gravferd som var ham verdig. Han hadde selv sløst hele livet. Han hadde forkynt en Gud som elsker og bare elsker. Han hadde forkynt en raus Gud, så nå skulle raushet være det dominerende, nå når han skulle dø.

Palmesøndag har sitt navn etter fortellingen om da Jesus red inn i Jerusalem. De kunne sin Bibel, der det står: «Se din konge kommer til deg, ridende på et esel» (Matt. 21.5). Betania var litt over to km fra Jerusalem, så de drog tilbake dit før de igjen kom inn til Jerusalem.  I vår fortelling blir han ikke hyllet som en konge med palmeblader, men han blir hyllet som en konge med dyr salve. Kvinnen som sløste med sin olje visste knapt at Jesus skulle snart dø. Det var Jesus som nytolket hennes handling. Hun bare gav alt hun eide i sin hengivenhet. Jesus tok imot hennes hengivenhet og irettesatte henne ikke. Alle mennesker kan få vise sin hengivenhet til Gud på sine ulike måter.

Vår fortelling skal fortelles til minne om henne, kunne vi lese. Men Bibelen er ikke bare en minnebok. Bibelen er forkynnelse. Guds raushet blir forkynt i dag. En raushet som ender opp i dåpsbefalingen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».(Matt.28.19). Alle folkeslag. Det var så radikalt at vi ikke er i stand til å se det. Hva med Guds utvalgte folk? Er ikke de utvalgt lenger? Nei, alle folkeslag er nå utvalgt. Det er en raushet som Guds utvalgte folk ikke fattet. Da Jesus stod opp fra de døde, ble de fra det gamle gudsfolket enige om å sette ut et rykte om at liket var stjålet. Og så kan vi lese: «Og dette ryktet spredte seg blant alle jødene og har holdt seg til denne dag» (Matt 28.15). Vi skal ikke bruke dette som argument for antisemittisme, men vi kan bruke det som en advarsel om hvor galt det kan gå når en tenker eksklusivt om seg selv som «Guds utvalgte folk». «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».  Alle folkeslag. Det gjelder også palestinere. For noen år siden var kristne palestinere i Øst-Jerusalem 20 % av befolkningen. I dag er det bare 1% kristne palestinere i Midtøsten. Og det snakker vi ikke en gang om.

Gud er raus. Derfor var det i Jesu ånd at han ble salvet til sin død med en dyr olje. Vi gravlegger våre døde i den dødes ånd. Vi synger de salmene den døde likte, vi sløser med blomster og mat. Vi gravlegger våre døde i de dødes ånd.

Guds ånd handlet om raushet. Derfor ble vår fortelling så viktig. Ikke fordi fattige ikke er viktige, men fordi forkynnelse av Guds raushet er viktig. Jesus skrev ikke noe selv. En kan spørre seg om også det er uttrykk for raushet. Er det sånn at Gud i sin raushet gir oss lov til å tolke Bibelen ulikt? Vi leser med hele vårt liv. Noen ser i Jesu død et sonoffer. Andre liker bedre bildet av syndebukken, andre igjen bildet av «løsepenge». Betydningen av Jesu død er alltid mye større enn vi kan fatte. Vi har flere bilder å velge mellom i Det nye testamentet. Handler det også om Guds raushet? Var det sånn at Jesus rett og slett ikke ville skrive ned sin forkynnelse? Var det sånn at han var opptatt av å forkynne i ord og handling slik at menneskene selv kunne fortelle videre?

Kvinnen i vår fortellingen skulle huskes. Det vil si, ikke kvinnen, men det hun gjorde. For det hun gjorde, forkynte noe veldig viktig om Gud. Hun forkynte at Jesus viste fram en raus Gud. Den dyre oljen var i «den døendes ånd». Det forkynner en Gud som alltid sløser. Derfor skal det denne kvinnen gjorde huskes. Hun forkynte det viktigste av alt. Hun forkynte en raus  Gud.

Anne Grete Spæren Rørvik. metodistprest