I Getsemane

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 9. mars 2025

Matteus 26,36–45:

36 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. 38 Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» 39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» 40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? 41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjøttet er svakt.» 42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.

Vi har vel alle kjent på at søvnen kan være så påtrengende at det er vanskelig å ikke gi seg over. Selv kan jeg sovne mens jeg ser et TV-program jeg hadde gledet meg til å se. Øynene bare glir igjen mot min vilje, og plutselig har jeg sovnet.

I dag gjøres det mye forskning på hvor viktig søvn er for oss mennesker. Noen hevder det er enda viktigere enn trening. Men i vår fortelling ville det ha vært viktigst å ikke sove. Denne ene gangen hadde disiplene mulighet til å være en viktig hjelp for Jesus i hans verste stund. Selv om han hadde sagt: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg», så greide de ikke å holde seg våkne. De sovnet på jobb.

Det kan være fatalt å sovne på jobb. Da jeg var sykehusprest, fikk vi noe vi kalte «sovesaken». To som var på vakt sovnet, og en pasient døde. De ansatte fikk sparken på dagen. Men disiplene fikk ikke sparken. Tvert imot ble de gitt et stort ansvar. De skulle ikke bare holde seg våkne, men de skulle bygge kirken. Intet mindre. Vår kirke er grunnlagt på en gjeng svikere. De sviktet da det gjaldt som mest.

I vårt evangelium denne søndagen, er forfatteren veldig tydelig. Rett før vår fortelling får Peter vite at han skal fornekte Jesus tre ganger. Før det igjen, fikk han høre: «Vik bak meg, Satan. Du vil føre meg til fall». Men han fikk også høre at han var «klippen» som kirken skulle bygges på. Her er det et artig ordspill som ikke kommer fram på norsk. I det ene øyeblikket er Peter en «klippe» som Jesus vil bygge sin kirke på. (Peter betyr klippe) I neste øyeblikk blir Peter kalt for «snublestein», en type stein som kan føre til fall.  Peter er altså samtidig to typer stein, en klippe og en snublestein. (Matt.16)

Jeg synes det er så oppbyggelig at kirken ble grunnlagt på mennesker som sviktet da det virkelig gjaldt. Jesus plukket ikke ut de mest moralske han kom over. Han må ha stolt veldig på Gud, hvordan disiplene skulle få kraft ved Den hellige Ånd.

Vi har vel alle kjent på svik i et langt liv. Både de svikene vi er påført og de svikene vi selv har påført andre. Svik fører ofte til skam. For noen blir eget svik så skambelagt at det ikke er til å bære. Noen tar livet sitt. Judas gjorde det. Men Peter må ha følt en oppreisning så stor at han greide å leve videre. Ja, ikke bare greide å la være å ta livet sitt. Han ble den først paven. Han grunnla kirken. Og det var Jesus som gav ham oppdraget.

Det er ulike måter vi kan tenke at vi svikter Gud. Vi kan tvile på Guds eksistens. Vi kan la være å gjøre det vi tror at vi er kalt til å gjøre. Vi kan gjøre livet vanskelig for andre mennesker. Vi kan kjenne at penger og status er for viktig for oss. Vi kan trosse alt arbeid for klima. Vi kan la være å bry oss om ukrainerne. Vi mennesker er fulle av svik. I teologien kaller vi det synd. Av og til kan sviket være så ille at vi bare vil ta livet vårt. Andre ganger er vi så vant til å leve med våre svik at vi nesten ikke kjenner ubehaget.

På Jesu tid slet mennesker også med sine svik. De ofret og ofret for å bli godtatt av sin Gud. Til slutt valgte vår usynlige Gud å vise seg fram. Gud ville vise seg fram som en som tåler våre svik. Han ville vise seg fram som en som elsker og bare elsker.

Gud kan bruke våre svik til å la oss bli ydmyke overfor andres feil. Gud kan bruke våre svik til å modnes som menneske. Dette kaller Metodistkirken «helliggjørende nåde». Gjennom et langt liv blir vi ikke bedre og bedre sånn moralsk sett. Vi kommer til å oppleve at vi svikter gang på gang. Men Gud kan bruke sviket vårt. Vi kan bli styrket i vår svakhet. Våre brukne kar kan lappes sammen igjen. Lyset skinner som kjent nettopp der det er sprekker.

Gud bruker ikke moralister. Moralister har det ved seg at de fremhever seg selv. Fariseeren sa: «Takk fordi jeg ikke er som den tolleren der borte». Jesus foretrakk å være sammen med svikerne, enten det var tollere eller horer. Han løftet svikerne opp og gav dem verdigheten tilbake.

Vi kan også få verdigheten tilbake. Vi trenger ikke ta livet vårt. Gud sparker oss ikke fra jobben. Tvert imot sier han: «Deg kan jeg bruke». Kirken ble bygget på han som sviktet mest. Det er kirkens kjennetegn. Kirken er ikke en gjeng moralister som får til livet sitt. Men Gud bruker nettopp oss som ikke bare er gode. For Gud er god, og det holder i livet vårt.  

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen