Forberedelsen til Jesu virke

Les prestens foreløpige tanker om prekenteksten for 3. søndag i advent, 17. desember 2023.

Lukas 3,7-18:
7. Mye folk dro ut for å bli døpt av Johannes, og han sa til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme?  8 Så bær da frukt som svarer til omvendelsen. Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene.  9 Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.»
    10 «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. 11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» 12 Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» 13 «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. 14 Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
    15 Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. 16 Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. 17 Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»
    18 Dette og mye annet la han folket på sinne når han forkynte budskapet for dem.

Det nærmer seg jul, og 3.søndag i advent kalles ofte «adventens botssøndag». Johannes døperen var vel det vi kaller en botspredikant. Han forkynte dommen og det vi i dag vil kalle «gjerningsrettferdighet». Folk spurte: «Hva skal vi gjøre?» Da var ikke svaret: «Du skal tro», men «du skal dele». «Du skal gi klær, du skal gi mat. Tollerne var kjent for å ta for mye penger å putte i egen lomme. Soldatene var kjent for å bruke vold eller falske anklager for å presse penger av folk. De fikk høre: «Du skal ikke gjøre underslag. Du skal ikke være korrupt.»

Alt dette er vel og bra, og kanskje særlig viktig nå før jul. Men er det virkelig en evangelietekst? Og hvordan kan døperen Johannes være en som forbereder Jesu forkynnelse? Hadde ikke døperen Johannes et helt annet budskap enn Jesus?

Jesus og døperen Johannes var antakelig i slekt. De var like gamle, med seks måneders mellomrom. Maria var gravid i svært ung alder, mens Elisabeth var gravid lenge etter at hun egentlig ikke kunne få barn. Jesus og Johannes vokste antakelig opp sammen, men ble svært forskjellige. Johannes var i ørkenen og forkynte en Gud som krevde gode gjerninger. Jesus var i byene og ble beskylt for å være en storeter og en vindrikker. En sløser som var sammen med mennesker som ikke fikk til livet sitt, mennesker som hadde gjort underslag eller var korrupte. Til og med horer var Jesus sammen med. Hvordan kunne døper Johannes forberede hans forkynnelse?

Før i tiden var det faktisk en kjent strategi å først forkynne loven og deretter forkynne evangeliet. På den måten skulle evangeliet få større kraft. Jo med en forkynte hva Gud krevde av oss, jo bedre ble det å høre at Gud var i stand til å tilgi oss. Jeg vet ikke om det er dette Lukasevangeliet legger opp til.

Men Lukasevangeliet kalles ofte for de fattiges evangelium. I Bergprekenen, hvor det i dette evangeliet kalles sletteprekenen, sier Jesus: «Salige er dere fattige». I Bergprekenen, hos Matteusevangeliet, heter det «fattig i ånden». Lukasevangeliet var opptatt av de fattige rent konkret. Men vi finner ingen revolusjonær tekst. Det er OK å være rik hvis en har fått sin rikdom på ærlig vis. Poenget var at de rike skulle dele med de fattige. Har vi kun etikk i dette evangeliet? Kunne det like gjerne vært skrevet til Røde Kors?

For to uker siden så vi hvordan Jesus droppet en setning om å forkynne en hevnens Gud da han skulle lese fra profeten Jesaja. Jesus var selektiv da han leste sin Bibel. Han kuttet ut det han mente ikke var en del av det han ville forkynne om Gud. I Lukasevangeliet finner vi flere liknelser som handler om at Gud leter etter menneskene helt til han finner dem.

Jesus skulle forandre menneskenes gudsbilder. Han skulle forandre deres forestillinger om Gud. Der mennesker hadde fått forkynt Johannes’ budskap, der kom Jesus med noe helt annet. Det var ikke en hevnens Gud Jesus ville vise fram. Men det var en nådens Gud. Jesus skulle forkynne et godt budskap for fattige. Han skulle rope ut et nådens år. Jesus lovte ikke at de fattige skulle bli rike. Men de fattige ble løftet opp og ut av skammen. Det kan se ut som om det er de fattige som er i sentrum. Men det er Jesus som er i sentrum. Lukasevangeliet forkynte hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som velger å være sammen med mennesker med både skyld og skam. Slik er vår Gud. Dette er forkynnelse, og ikke vanlig biografi.

Jeg har sagt det flere ganger at det er lett å bli værende igjen med bilde av Gud som en streng Gud som krever av oss mer enn vi kan innfri. Og så kommer scenen hvor den strenge dommeren dømmer oss til døden. Så kommer Jesus inn fra sidelinjen og sier: «Du skal gå fri, for jeg har tatt straffen på meg.»  Dette høres jo fint ut. Dette høres jo ut som et godt budskap. Men i denne scenen blir vi værende igjen med den strenge dommeren. Jesus blir vår snille bror som brukes overfor vår hevngjerrige far. Men Jesus kommer ikke inn som en reddende engel fra sidelinjen. Det er Gud som redder oss. Det er Gud som går ned til oss mennesker og blir et menneske for å vise oss hvem han er. Dette kaller vi inkarnasjonen og er helt avgjørende i vår tro. Det er derfor vi feirer jul.

Vi har i vår menighet snakket en del om forskjellen på metodistisk og luthersk teologi. Jeg har sagt mange ganger at det virker som om metodistkirken ikke er så redd for å bli anklaget for det vi kaller «gjerningsrettferdighet». Prekenteksten i dag kan oppfattes som gjerningsrettferdighet, at vi blir godtatt av vår Gud hvis vi har gode gjerninger å vise til. Litt ubeskyttet kan vi kanskje si at Lukasevangeliet er det mest metodistiske av alle de fire evangeliene vi har.

Gud vet hvor vanskelig det er å være menneske. Opp gjennom millioner av år har mennesker prøvd å gjøre godt mot hverandre, men så greier vi det ikke. Menneskene ofret og ofret. Røyken gikk opp til himmelen, og menneskene tenkte: «Nå må vår Gud godta oss». Så var det som om Gud ville snakke vårt trosspråk og forkynne at han var kjærlighet og bare kjærlighet. Vi skulle få slippe å stadig ofre til Gud. Det var som om Gud sa: «Jeg får gi dem dette offeret da, så de kan tro at jeg elsker og bare elsker».

Det var ikke hevnens Gud som trengte et offer for sin egen skyld. Vi trengte dette offeret. Og det var Gud som gav oss det.

Står dette i vår prekentekst? Nei, men det står i det evangeliet vår prekentekst er hentet fra. Gjennom hele evangeliet er forfatteren opptatt av å forkynne en Gud som ikke er hevnens Gud. Riktignok løftes de gode gjerningene fram som et ideal. Derfor er det i metodistisk teologi en enhet mellom tro og etikk. Men det er ikke hevnens Gud som må ha gode gjerninger for å godta oss. Det er kjærlighetens Gud som gir oss kraft til å elske vår neste. Og Lukasevangeliet er alene om å fortelle om røveren på korset at han skal få bli med over på den andre siden og møte en Gud som er kjærlighet og bare kjærlighet. Den forbryteren hadde ikke mange gode gjerninger å vise til i sitt liv.

Før vår fortelling kan vi lese at Johannes «forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene». I vår fortelling kan vi lese at Johannes døper med vann, mens Jesus skal døpe med Den Hellige Ånd og ild. Nå står det ingen ting i dette evangeliet at Jesus døpte. I et av de andre evangeliene står det til og med tydelig at Jesus ikke døpte. Men han lot seg døpe av Johannes. Det kommer rett etter vår fortelling. Der kan vi lese at Den Hellige Ånd kom over ham som en due og de hørte ordene: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» I Apostlenes gjerninger kan vi lese at disiplene fikk Den Hellige Ånd.

I Metodistkirken er vi opptatt av gjerninger. Men der Johannes’ forkynnelse kunne føre til det vi kaller «moralisme», der snakker Metodismen om helliggjørende nåde. Og her er forskjellen. Der Johannes forkynner dom, der forkynner Jesus nåde. Men denne nåden er både tilgivelse og kraft til å elske sin neste. Men John Wesley var helt enig med Luther at vi ikke kan rose oss av noe som helst. Alt er Guds gave. Det er Gud som skaper i oss kjærlighet til vår neste. Derfor er Metodistkirken opptatt av å «forandre verden». Vi er ikke bare opptatt av å komme til Gud når vi dør. Vi er opptatt av å være Guds medskapere i Guds verden.

Mens vi venter på Jesu gjenkomst, som vi blir minnet om i adventstiden, så kan vi gjøre verden til et litt bedre sted å være. Vi kan dele våre klær. Vi kan dele vår mat. Vi kan dele våre penger. I dag kalles det med et fint ord: «Sirkulærøkonomi». Hvis vi har råd til å spise et rekesmørbrød på Bristol til kr.295,-, så har vi råd til å dele av vår rikdom.

Johannes døpte med omvendelsens dåp. Vi døper for å stadfeste Guds nåde. Vi er Guds barn fra før dåpen, men Gud stadfester sin nåde ved å gi Den hellige Ånd. Vi bruker fortsatt vann, men i dåpen får barnet Guds stempel, hvor Gud sier: «Du er min. Jeg har skapt deg. Jeg elsker deg.» De fra det gamle gudsfolket måtte omskjæres for å få dette stempelet. Gjennom hele Apostlenes gjerninger, som er skrevet av samme forfatter som vårt evangelium, kan vi lese hvordan omskjærelsen var et stridens tema. De fra den gamle religionen mente at for å bli kristen, måtte en bli jøde først. Men Gud drev sin misjon igjennom. Av og til kom Den hellige Ånd før vanndåpen, av og til etterpå. Men hele tiden ble vanndåp og åndsdåp knyttet sammen.

Døperen Johannes levde i forventning om Messias. Han trodde at med Messias ville Guds vrede vise seg. Så kom Jesus og forkynte en nådens Gud. Men mange så ikke sin Gud i Jesus. Advent betyr «komme». Jesu komme for to tusen år siden. Jesu gjenkomst en gang i framtiden. Men også Jesu komme hver gang det blir født nye gudsbilder i hver av oss. For Jesus viste oss en nådens Gud, ikke en vredens Gud.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik