Ekteskap og skilsmisse

Les prestens tanker om prekenteksten for søndag 6. oktober

Markus 10,2-9:
2 Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. 3 «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. 4 De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» 5 Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og mor [og holde fast ved sin kvinne], 8 og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. 9 Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

«Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». Hva hører vi i denne setningen? Hører vi trøst, eller hører vi dom? Denne fortellingen er et godt eksempel på hvor ulikt vi mennesker kan høre en og samme fortelling. Vi hører med hele vårt liv. Derfor hører vi ulikt. Fortellingen er også brukt ulikt.

«Det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille». Mange kjenner igjen ordene fra vigselritualet i kirken. De som gifter seg, vil ikke skilles. De kan høre en god formaning. Men hva hører gjestene som sitter i kirkebenken og er skilt både en og to ganger? Ordene er ofte brukt mot mennesker. Mange har levd i ulykkelige ekteskap fordi de mente det var galt å skilles.

Vi som leser denne fortellingen, har høyst ulik livssituasjon. Noen har et langt ekteskap bak seg. Noen føler seg forlatt av sin ektefelle. Andre tenker at de selv er skyld i skilsmissen. Barn i alle aldre kan være i sorg over at foreldrene skilte seg. Foreldre kan være i sorg over at barna deres skiller seg. Noen lever som sagt i ulykkelig ekteskap fordi de mener det er galt å skille seg. Den katolske kirke godtar ikke skilsmisse. Vår kirke godtar skilsmisse.

Spørsmålet om skilsmisse var aktuelt på Jesu tid. Men i vår fortelling sies det at fariseerne stilte ikke spørsmålet fordi de var i et etisk dilemma. De stilte spørsmålet fordi de «ville sette Jesus på prøve». Fariseerne visste hva som var rett. Det stod i deres Moselov at en kan skille seg. Det vil si; Mannen kunne skille seg, ikke kvinnen. Debatten på Jesu tid handlet om hvilken grunn til skilsmisse som var godtatt. Holdt det med at mannen var misfornøyd med maten som kona lagde?

Som så ofte før, svarer ikke Jesus på spørsmålet. Det han derimot sier, må ha virket som et slag i ansiktet på dem. Budet om at mannen skal forlate sine foreldre ble oversett. Det var kvinnen som forlot sine for å flytte inn til svigermor. Her blir det forespeilet at mannens lojalitet skal være hos sin ektefelle og ikke hos sin mor eller en yngre elskerinne. Opprinnelig var budet om ekteskapet for å beskytte kvinnen. Men mannen greide å sno seg unna. Det ble lov til å skille seg. Ingen spør hva kvinnen fikk lov til.

Det er ett ord som jeg synes er viktigst i denne fortellingen. Det er ordet «fordi» i vers 5. «Fordi dere har så harde hjerter». Jesus snakker om budets intensjon. Det gjør at vi også i ettertid kan spørre om et buds intensjon, budets hensikt. Jesus åpner opp for spørsmålet: «Hvorfor er budet gitt?» Alle budene er gitt i kjærlighet. Alle budene er gitt for å hjelpe mennesker til å ha det godt sammen. I det øyeblikket vi bruker et bud mot et annet mennesket, har vi glemt budets hensikt. Tidligere i dette evangeliet får vi høre at sabbatsbudet er gitt for menneskets skyld og ikke omvendt. Det går an å ha et «biblisistisk» forhold til budene. Da bruker vi budets ordlyd uten å spørre etter budets hensikt. Men Jesus har vist oss at vi ikke bare kan, men vi skal spørre etter budenes hensikt. Derfor er det galt å dømme mennesker som skiller seg. Det er kanskje det mest modige de kan gjøre. Det er ikke godt for et menneske å leve i ulykkelig ekteskap.

Da jeg var sykehusprest, var jeg i flere år leder for det som heter Klinisk etikk-komite. Der ble mange etiske dilemmaer diskutert; «Skal vi slå av respiratoren, eller skal vi ikke?» Vi lagde etiske retningslinjer. Men vi sa: «Der regelen kommer inn, der går vettet ut.» Vettet innen medisinsk etikk kalles etisk skjønn. Etisk skjønn spør etter regelens hensikt. Jesus har vist oss moderne måter å forholde oss til regler på, enten det er Mose-loven eller det er medisinske retningslinjer. Regelen om at «det som Gud har sammenføyd, skal ikke mennesker skille» er gitt oss av kjærlighet, og det tok særlig vare på kvinnens rettigheter. I det vi bruker budet imot et menneske, blir det galt. Vettet må inn. Det etiske skjønnet må inn. Vår kirkefar John Wesley sa: «Fornuften må inn når vi lager vår teologi».

Det er MNA-dag 6.oktober. En dag hvor vi samler inn penger til Metodistkirkens nasjonale arbeid. Også Metodistkirken har den senere tid opplevd skilsmisse. Noen menigheter har meldt seg ut av vårt fellesskap. I Svolvær har vi en kirke som ikke lenger har kapasitet til å være en egen menighet. Men i stedet for å skille seg fra resten av fellesskapet, ønsker de å forbli i fellesskapet, men fortsette med sine lokaler på nye måter. Her kan kjærligheten mellom mennesker få blomstre. Her kan mennesker som sliter i sine ekteskap få hjelp. Her kan skilte mennesker få hjelp til å leve med sin sorg. Her kan mennesker forsone seg med sine liv.

I alle menigheter lever det mennesker som ikke har fått til livet sitt. Noen er skilte, andre har brutt andre bud. Jesus radikalisert budene slik at ingen av oss greier å holde dem. Vi kommer til å svikte. Vi gir f.eks. ikke bort all vår rikdom. Vi ødelegger jordkloden vår. Vi har ofte et trøblete liv. Men vår usynlige Gud har en gang vist seg fram. Han spurte etter budenes hensikt. Han viste oss hvordan vi skulle leve. Men han viste oss også at han er i stand til å tilgi når vi ikke får til livet vårt. Han vet hvor vanskelig det er å leve. Han vet at skilsmisse kan være nødvendig. Men han peker på kjærligheten. Han peker på hvorfor budene er gitt. Han peker på at vi mennesker greier ikke å holde alle budene. Gud kan hjelpe oss til å forsone oss med livet vårt, forsone seg med våre skilsmisser eller hva annet det er som vi ikke har fått til. Vi kan få hjelp til å forsone oss med at det ble som det ble. For Gud har allerede forsonet seg med oss. Vi slipper å høre dommen. Vi kan høre: «Jeg elsker, og bare elsker».

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen