Drap og sinne

Les prestens tanker rundt teksten for søndag 4. oktober 2026

Matteus 5, 20-26: 

20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

21 Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror eller søster ⸆, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror eller søster: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.

23 Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror eller søster har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror eller søster. Så kan du komme og bære fram offergaven din! 25 Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. 26 Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

Preken 4.oktober 2026 ved Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen

«Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» Det var da voldsomt! De skriftlærde og fariseerne var riktignok svært rettferdige. De var ikke bare hyklere, som vi ofte tenker om dem. Men skal vi virkelig overgå dem som var så fromme?

Vår fortelling denne dagen er en del av det som kalles «Bergprekenen». Det fantes to kilder til fortellingene om Jesus. Den ene kilden var Markusevangeliet, som er en mer kortfattet fortelling fra Jesu liv. Den andre kilden er en hel masse Jesusord, som forfatteren av Matteusevangeliet har samlet sammen og latt Jesus si alle disse ordene på toppen av et berg så han kunne nå flest mulig. Derfor kaller vi det «Bergprekenen». Lukasevangeliet har spredt disse ordene mer utover i evangeliet, og det som i vårt evangelium kalles Bergprekenen, kalles i Lukasevangeliet for Sletteprekenen. Disse forskjellene er ikke så viktige, men det sier noe om at ordet «grunntekst» er en illusjon. Den finnes ikke. Ingen av forfatterne av Det nye testamentet visste at de skrev på det vi i dag kaller Bibel og som brukes to tusen år senere i en helt annen sammenheng.

«Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Jesus radikaliserte budene. De skriftlærde og fariseerne holdt budet «Du skal ikke drepe». De greide å ikke bli det som kalles «drapsmenn». Men Jesus var ikke bare opptatt av ordlyden. Han var opptatt av hensikten med budene. Han spurte: «Hvorfor er budet gitt?» Da var alltid svaret: Budet er gitt av kjærlighet. Budenes hensikt er kjærlighet. Poenget er ikke å følge ordlyden, men å bruke sitt skjønn og spørre etter budenes hensikt.

«Dere har hørt det er sagt, Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror eller søster ⸆, skal være skyldig for domstolen. Hvis Jesus virkelig mente at vi mennesker på generelt grunnlag ikke skal bli sinte, så var det noe psykologer i dag ville være svært uenige i. Tvert imot har jeg snakket med mange voksne som sliter med å få tak i sinnet sitt. Særlig kvinner burde være mer sinte. I stedet blir mange deprimerte. Det er ikke sunt for et menneske å ikke være sint. Så hva kunne Jesus ha ment? Han viste jo selv sinne da han veltet bordene på tempelplassen og ropte «Ormeyngel» (Matt.11.12-17). Jeg vil ikke si det er noe bedre enn å si «idiot» som nevnes i vår fortelling. På samme måte ble han sint da disiplene ville hindre barna å få sin velsignelse fra Jesus (Mark.10.14).

Sinne er dessuten en av sorgens følelser. Når vi opplever tap i livet, kan vi bli ikke bare triste, men også sinte og redde. Sinne er en viktig følelse. Men hvis Jesus mente at vi skal ha det vi kaller sinnemestring, så var det et godt råd. Følelsen sinne er ikke farlig eller galt. Men å vise sitt sinne på en måte som skremmer andre mennesker, er ikke greit. Det kalles psykisk terror. Det kan skje i alle sammenhenger, i familien, i menigheten, blant venner og blant politikere. Etter at den såkalte «borgerfreden» før kong Haralds gravferd, var det som om sinnet ble sluppet løs. Nå virket det som om det var greit for politikerne å snakke til hverandre på en ufin måte. Nå var det plutselig greit å fordømme hverandre. Nå var det greit å frata sine meningsmotstandere deres verdighet.

Det er ikke bra for oss mennesker å samle på alle de gangene vi føler oss krenket. Men vi skal heller ikke snakke lettvint om tilgivelse. Barn som er misbrukt av voksne skal få slippe å høre at de må tilgi. Men vanlig krenkethet kan vi likevel advare mot. Vi kan ha hukommelse som en elefant når det gjelder alle de gangene andre mennesker har gjort oss vondt. Men bitterhet skader oss selv innenfra.

Litt lenger ut i vårt evangelium sier Jesus: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» (Matt.7.3). Når Jesus radikaliserer budene slik han gjør i vår fortelling, handler det om kjærlighet. Kjærlighet til vår neste og kjærlighet til oss selv. Det er skadelig for oss selv å bare være opptatt av budenes ordlyd. «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Det er ingen grunn til å sette oss på vår høye hest og fordømme andre selv om vi ikke er drapsmenn. Jesus gikk rundt og løftet opp mennesker som samfunnet fordømte. Han løftet dem opp og gav dem verdigheten tilbake. Det er også vi kallet til å gjøre. Vår neste, oss selv, våre venner, menigheten. Vi kan alle hjelpe hverandre til å gi hverandre verdigheten tilbake, slik Jesus gjorde.

Gud, som var usynlig, valgte å vise seg fram i Jesus. Han viste oss hva tilgivelse var. Han viste hva forsoning var. Han viste hva kjærlighet var. Han viste oss hvem Gud var.

«Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Dette het det i prekenteksten sist jeg prekte også, for en måned siden. Da sa jeg at når vi i liturgien sier «Dette er Guds ord til oss i dag» rett etter at prekenfortellingen er lest, så burde de ordene vente til etter postludiet. Først da burde vi si: «Dette er Guds ord til oss i dag». «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Gud har ikke sluttet å snakke til oss. Han snakker gjennom gudstjenesten, hele gudstjenesten. Og når noen prester sier «Gå i fred. Tjen Herren og dine medmennesker med glede», så er det i beste fall «smør på flesk». Vi tjener Gud ved å tjene hverandre og oss selv.

«Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere.» Jesus har lært oss å lese de gamle skriftene på nytt. Han har lært oss at det ikke går an å gjenta ordene fra gammel tid. For å si det samme, må vi si noe annet. Jesus viste oss hvordan vi kan kjempe mot dødskreftene. Han viste oss at det ikke var budenes bokstav som gjaldt, men budenes hensikt. I det vi bruker budene mot hverandre, dømmende, blir det galt. Budene ble gitt i kjærlighet. Det er kjærligheten som skal hjelpe oss til å bruke vårt skjønn i møte med bokstavtro kristendom.

For Jesus var det viktig å vise fram hva godt fellesskap gjør for mennesker. Da han helbredet, var det ikke bare sykdommen som ble borte. Det var også menneskets isolasjon som ble borte. Mennesker som ble helbredet kunne igjen delta i sitt fellesskap.

På samme måte ser vi i vår fortelling. Fariseerne og skriftlærde brukte ofte sine ritualer for å vise seg fram, for å bli beundret av fellesskapet. De kunne bruke sine gaver, de kunne bruke sine bønner for å stikke seg ut fra fellesskapet. Men Jesus løfter opp fellesskapet og sier at sinne som er skadelig for fellesskapet og ritualer som er skadelig for fellesskapet, er ikke det Gud ønsker for oss. Det å ha det godt sammen i et fellesskap, det å bli elsket og selv elske gjør oss mennesker godt. Derfor er det ikke så viktig med offergaver. Det er viktig, men enda viktigere er det å ikke drepe hverandre med onde ord eller onde tanker. Det er noe som heter tilgivelse, og det er vårt eget ansvar å tilgi. Vi trenger ikke vente på at den andre skal be om tilgivelse. Vi har selv ansvar for vår egen krenkbarhet. Det handler om verdigheten til den andre, men det handler også om vår egen verdighet.

Jesus har vist oss en Gud som tilgir. Vi kan hjelpe hverandre til å vise fram Guds tilgivelse ved selv å tilgi. Jesus gav mennesker verdigheten tilbake. Det kan vi også kjempe for.

«Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere.» Hva ville Jesus sagt i dag? Kan vi tenke oss at Jesus i dag ville sagt: «Dere har hørt det er sagt at en ikke skal være sint, men jeg sier dere: Du skal ikke drepe verdigheten til andre mennesker. Du skal heller ikke drepe verdigheten til deg selv.»

De fleste av oss er ikke drapsmenn. Men vi kan lett drepe verdigheten til våre medmennesker eller vår egen verdighet. Jesus gav mennesker verdigheten tilbake. Men dette er ikke bare interessant historie. Gud snakker fortsatt. Gud gir oss verdigheten tilbake. Han ber oss gjøre det samme. Det kan kjennes som en kamp, men kirken skal en gang seire over ondskap, det har Gud lovet. Imens får vi kjempe for å gjøre verden til et bedre sted for alle. Imens får vi leve med vissheten om at Gud vet hvor vanskelig det er å leve. Imens får vi leve med vissheten om at Gud er en Gud som tilgir når vi ikke får til livet vårt. En slik Gud tror jeg på.