Disiplene får se Jesu herlighet

Les prestens tanker rundt prekenteksten for Kristi forklarelsesdag søndag 8. februar.

Matteus 17,1-9: 1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. 2 Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. 3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. 4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» 5 Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» 6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. 7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» 8 Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus. 9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde.» 

En merkelig fortelling. Jesus har tatt med seg tre av disiplene opp på et høyt fjell. Så ble plutselig Jesus helt forvandlet for dem. Som om ikke det var nok, så viste to døde menn seg for dem. Så er det at de hører en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham». Dette var de samme ordene som lød da Jesus ble døpt. Hva Peter mener med å ville bygge hytter, fortelles det ikke noe om. Det kan være fordi han ikke visste hva han skulle si. Dette antydes det i Markusevangeliet. Det kan være for å fryse fast tiden. Denne åndelige opplevelsen er verdt å holde på. Eller han tenkte på løvhyttefesten, det er uvisst. 

Når disiplene nå får høre en røst som sier det samme som ved Jesu dåp, blir de redde. Det må ha vært en sterk opplevelse. Hvis Peter ønsket å fryse fast tiden med sitt forslag om hytter, så er det forståelig. Men de måtte ned fra fjellet, ned til hverdagen. De fikk beskjed om å ikke fortelle dette til noen. Å si at dette skulle holdes hemmelig, var antakelig som å tenne på tørt gras. Selvsagt ble dette fortalt. Men dette blir i ettertid kalt «Messiashemmeligheten», ingen vet helt hvorfor det ikke skulle snakkes om. Kanskje var det fordi de ikke ville bli trodd. Det fortelles det ikke om.

De måtte ned fra fjellet. Vi har vel alle hatt en ungdommelig iver når det gjelder Kristent fellesskap. Salmen «Fall til ro» er en av salmene jeg husker fra min ungdomstid med det vi kaller «Jesusvekkelsen». Vi var så ivrige at vi stilte hjemme hos diakonen i Strømsø kirke for å be og synge før skolen. Vi var så begeistret for Jesus. Det var nesten som en forelskelse. Men en forelskelse varer ca. bare to år blir det sagt. En må ned fra fjellet.

Denne søndagen har vi det vi i Metodistkirken kaller Medlemsopptakelse. Det gir oss glede. Vi får kanskje lyst til å «bygge hytter» slik at vi slipper å gå ned fra fjellet. Men vi skal alle ned fra fjellet, ned der vi møter andre mennesker. Mennesker som ikke har opplevd de store åndelige synene.

Når vi blir medlem at Metodistkirken, lover en fem ting: En skal tjene Gud ved sitt vitnesbyrd, sitt nærvær, sine gaver, sin tjeneste og sin bønn. I vår menighet er vi opptatt av å være det vi kaller «nådegavebasert». Vi ønsker ikke at nye medlemmer skal love noe som sur plikt. Vi vil heller spørre etter hva som skal til for å blomstre i denne menigheten. Hvilke drømmer har du når det gjelder vår kirke? For det å bli medlem i vår menighet handler ikke om sur plikt, men om intet mindre enn kjærlighet. Kjærlighet er poenget, å elske og å bli elsket.

Derfor har jeg lekt med å sammenlikne våre løfter med det som kalles «kjærlighetens fem språk». De fem språkene er: anerkjennende ord, tid for hverandre, ta imot gaver, tjeneste og fysisk berøring.

Når det gjelder kjærlighetens fem språk, handler det om at vi mennesker er ulike når det gjelder å vise kjærlighet, og vi er forskjellige når det gjelder hvordan vi liker å ta imot kjærlighet. Hvis vi har ulike kjærlighetsspråk, kan vi unngå å føle oss elsket selv om den andre prøver å vise oss nettopp kjærlighet. Derfor er det lurt å bli klar over hvilket kjærlighetsspråk vi har.

Noen sier lett: «Jeg elsker deg», men andre blir litt sjenert av slike ord. Noen synes det er viktig med å gi hverandre tid, mens andre synes det er viktig å jobbe mye så en tjener penger til gaver som hus og hjem. Noen tenker at de viser kjærlighet ved å vaske gulvet, mens den andre skulle ønske at en kunne sette seg ned og være sammen selv om gulvene er skitne.

I en menighet har vi også ulike måter å vise kjærlighet på. Men poenget er å se at det er kjærlighet det handler om, kjærlighet til Gud som vises gjennom menigheten. Menighetens visjon er å vise Jesu kjærlighet, omsorg og respekt for alle mennesker.

Når vi blir medlemmer av kirken, lover vi å støtte ved våre «vitnesbyrd». Det kan være det som skjer i gudstjenesten, men det kan også være det vi i kjærlighetens fem språk kaller «anerkjennende ord». Å gi hverandre ros, er en måte å gi vitnesbyrd på. Jesus løftet andre mennesker opp og gav dem verdigheten tilbake.  Et annet løfte handler om «nærvær». Vi kan ikke gi hverandre «nærvær» hvis vi ikke bruker tiden vår på hverandre. Men det handler ikke bare om å faktisk være fysisk til stede. Det handler også om å være mentalt til stede for hverandre når vi møtes. Et tredje løfte handler om gaver. Vi behøver ikke gi diamantring til menigheten, men som frikirke er vi helt avhengige av frivillige gaver. Det handler om å vise kjærlighet. Å gi tjeneste er mer opplagt både i menighet og ellers. Jesus sa selv: «Jeg er kommet for å tjene, ikke herske». I en menighet er det lett å få makt. Makt er et nøytralt ord. Vi vil alle ha innflytelse. Men vi skal ikke ha makt over hverandre. Vi skal tjene hverandre. Det siste løfte handler om bønn. Det kan kanskje virke søkt å sammenlikne det med «fysisk berøring». Men vi kan faktisk sette oss på fanget til Gud i overført betydning. Vi kan kjenne at Gud stryker oss på kinnet. Vi har ulike bønner. I vår menighet har vi bl.a. det som kalles «sentrerende bønn» som vi skal høre mer om i gudstjenesten.

Disiplene måtte ned fra fjellet. De kunne ikke bli værende der.  Vi skal fortsette prekenen ved å synge «I dager og år skal vi vente». I det siste verset synger vi: «Men ned fra forklarelsens høyder, der vi ville bo, går veien du vil vi skal vandre i kjempende tro.» Denne kjempende troen blir vi alle kalt til, både nye og gamle medlemmer. For alt handler om kjærlighetens fem språk.