Den lamme mannen
Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 19. november 2023.
Markus 2,1-12:
1 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. 2 Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, 3 kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. 4 Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. 5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
6 Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» 8 Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? 9 Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – 11 «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Fortellingen om den lamme mannen som blir båret ned fra taket, er lett å se for seg. Jeg har ofte preket over at vi kan la oss utfordre til å bære andre mennesker når de trenger det. Men gjennom et langt liv vil vi alle oppleve å både bære og bli båret. Metodistkirken er opptatt av etikk, av handling. Vi sier at vi vil forandre verden. Men vi kan forandre verden også ved å la oss bli båret. Når vår sårbarhet blir tydelig, så andre må bære oss, kan det være en gave for andre mennesker.
Jeg blir alltid rørt når jeg hører fortellinger fra mennesker som har slitt med selvfølelsen, men som får oppleve at en menighet gir dem verdigheten tilbake. I menigheten kan de plutselig føle seg viktig. Tenk at menigheter kan ha en så helbredende virkning. Helsevesenet burde sponset kirken og sett hvor viktig en menighet kan være. Men en menighet kan også virke skadelig. Men der helbredende krefter skjer, der forandring skjer, der er Gud på ferde.
Fellesskap betegnes som nådemiddel i Metodistkirken. Gud gir av sin nåde gjennom fellesskap. I vår menighet har vi tre grupper som snakker om troen sin. Da er det at vi både bærer og blir båret. I vår kirke har vi et litt gammeldags bilde av Jesus, der han står med et varmt blikk, utstrakte hender og den ene foten framfor den andre. Jeg liker særlig det siste. Når vi ikke orker å bære, når vi ikke en gang orker å be, så kommer Gud oss i møte og bærer oss.
En sånn Gud har Jesus vist fram. En Gud som trengte å være alene, en Gud som gråt, en Gud som lot en annen bære korset for seg, bort sett fra hos Johannesevangeliet.
Vi blir båret til dåpen og vi blir båret i kiste. Vårt liv blir rammet inn av at vi blir båret. Det er et godt bilde på livet. Gjennom et langt liv skal vi ikke bare bære. Vi skal også selv bli båret.
Gud bærer oss. Gud sender oss mennesker som kommer med båre. Begrepet som brukes om mannen som var lam, finner vi igjen i det å bli paralysert. Vi opplever ikke ofte at lamme kan gå. Men vi kan oppleve at Gud helbreder oss når vi er paralysert. Når vi ikke greier å bevege oss. Når vi føler oss som lammet, enten det er av frykt eller fastlåste følelser. Da kan Gud sende oss noen som bærer oss. Da kan Gud helbrede vår paralyse slik at vi igjen kan bevege oss fritt.
Markusevangeliet slutter ikke med at disiplene får oppleve Jesu oppstandelse. Dette evangeliet avsluttes med sårbare disipler. De blir redde, så redde at de ikke tør si noe til noen. Likevel vet vi at evangeliet spredde seg. Men utgangspunktet var redde, sårbare mennesker. Gud bar dem til tross for deres paralyse. En helbredelse må ha skjedd med de redde disiplene, ellers hadde ikke vi fått evangeliet her langt mot nord. Men det startet altså med redde, sårbare mennesker.
Mvh Anne Grete Spæren Rørvik