Brødet fra himmelen

Les prestens prekentanker for søndag 6. april 2025

Johannes 6,24-36: 24 Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. 25 De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» 26 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.» 
28 Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» 29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» 30 «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. 31 «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» 32 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. 33 Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» 34 Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» 35 Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. 
36 Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.

«Hvilke tegn gjør du, så vi kan tro på deg?» Noe så frekt! Så frekt spørsmål. Her hadde de nettopp opplevd et gedigent brødunder, og så spør de: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan tro på deg?»

Fem tusen mann var blitt mettet av to fisker og fem små rundstykker. (Om det også var kvinner og barn, sies det ikke noe om i dette evangeliet.) Mye vil ha mer, er det noe som heter. Et gedigent mirakel, og så er det ikke nok. Det gamle gudsfolket vil bare ha enda flere mirakler.

Forfatteren av dette evangeliet er tydelig på hva han mener om det gamle gudsfolket. Allerede i Joh. 1. 11 kan vi lese: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham». Vår fortelling avsluttes med ordene: «Enda dere har sett meg, tror dere ikke». Det gamle gudsfolket hadde nettopp opplevd et gedigent brødunder, men det var ingen ting i forhold til deres urhistorie om da de fikk manna i ørkenen. Ingen ting kunne måle seg med det underet de hadde blitt fortalt mange ganger. De var Guds utvalgte folk som ble tatt vare på gjennom førti år i ørkenen. Gud gav dem manna fra himmelen. Det Jesus nettopp hadde gjort, kunne ikke måle seg med deres egen historie.

Johannesevangeliet er skrevet veldig sent. De jødekristne var blitt sparket ut av synagogen. De var i en eksistensiell krise. De trodde at Jesus skulle komme tilbake i deres levetid. Men Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Nå hadde det gått 60 år siden Jesus døde. Tenk om alt de hadde satset livet sitt på bare var en illusjon? Det er godt for dem å lese om at Jesus irettesetter det gamle gudsfolket. De fikk hører: «Tro på ham som Gud har sendt» (v.29). Men det var akkurat det som det gamle gudsfolket ikke gjorde.

«Hvilke tegn gjør du, så vi kan tro på deg?”. Å oppleve under er ikke alle forunt. Av og til handler det om øyne som ser. Noen ser under der andre ser tilfeldighet. Det vil alltid være en usikkerhet å leve med. Brødunder ser bonden hvert år. Hun sår, og det blir bygg eller annet korn en kan bake brød av. Dette er et under som skjer hvert år. I Norge er det en del av vår «beredskap». Det er et godt bilde. Kornet i jorda kan bli brød som en del av vår beredskap. Men Jesus peker på seg selv som «beredskap». Jesus er det brødet som får oss til å overleve. Jesus er det brødet som får oss til å ikke sulte. Jesus er det brødet som gjør at vi ikke dør.

«Hvilke tegn gjør du, så vi kan tro på deg?» Det er menneskelig å spørre sånn. Skulle vi ikke gjerne ha sett at Gud kunne greie å påvirke diverse mektige menn i vår verden så det kunne bli fred. Og hver gang vi selv blir rammet av livets mange tap, så er det lett at vi får eksistensielle problemer i tillegg til tapet. Hvor er Gud når jeg virkelig trenger ham?

Det gamle gudsfolket hadde opplevd mirakler. De hadde i sin urhistorie en fortelling om manna i ørkenen. Dette bar de med seg som et tegn på at de var Guds utvalgte folk. Nå hadde de også opplevd et mirakel. De trodde det de hadde opplevd, likevel sa Jesus: «Enda dere har sett meg, tror dere ikke». Det gamle gudsfolket trodde ikke. De trodde på mirakelet, men de trodde ikke det Jesus ville forkynne gjennom mirakelet. Han ville forkynne at han var Guds utsendte. «Hans egne tok ikke imot ham» (Joh.1.11).

I Johannesevangeliet fortelles det om flere mirakler Jesus gjorde. Men miraklene kalles i dette evangeliet for «tegn». Tegn på noe annet. Når Jesus gjorde mirakler, så var det for å forkynne noe om Gud. Og det var denne forkynnelsen som det gamle gudsfolket ikke trodde på. Brødunderet var for dem et mirakel. De kunne tro på Jesus som en mirakelmann. Men de trodde ikke på Jesus som den som viste fram deres Gud. Det gamle gudsfolket hadde så fastlåste forestillinger om sin Gud at da Gud valgte å vise seg fram, så kjente de ham ikke igjen. De så bare mirakelmannen og ville ha flere mirakler.

Det er egentlig ikke så rart at det gamle gudsfolket ikke kjente igjen sin Gud da han prøvde å vise seg fram. Jesus kom med nye gudsbilder. Han kom med en helt ny religion. Gyrid Gunnes har en tankevekkende fortelling: «Neste gang Gud kommer til å gjeste jorden, kommer hun til å bære hijab. Hun skal invitere deg på middag og servere retter med navn du ikke kan uttale. Det kan hende hun sliter med ordene, for det er ikke lett å være Gud. Men i det hun rekker deg det varme brødet, gjenkjenner du henne.» (Hellig, sårbar, 2012. s. 132)

Da Jesus gav folket brødunderet var det for å peke på seg selv som «livets brød». Han hadde også kalt seg selv «Livets vann». Vi kan lese i Joh.4.13: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»

Gud er opptatt av menneskers jordiske sult og tørste. Men det virker som om han er enda mer opptatt av mat i overført betydning, som gjør at vi aldri trenger å sulte mer. «Jeg er livets brød».

«Gi oss tegn så vi kan tro på deg». Det er som sagt få forunt å oppleve Guds mirakler. Mennesker har til alle tider lett etter det vi kaller «Gudsbevis». Det virker som om Jesus visste at vi trengte noe konkret å tro på da han innstiftet nattverden. I vers 51 kan vi lese: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden». Og videre i vers 53: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.»

Her hører vi ordene fra nattverdliturgien. Johannesevangeliet er skrevet 60 år etter Jesu død. De hadde da lenge hatt nattverdsmåltidet sammen i hjemmene. Johannesevangeliet har ikke med fortellingen om da nattverden ble innstiftet. Der denne fortellingen skulle stått, er fortellingen om fotvaskingen i stedet. Men også fotvaskingen var et tegn, tegn på den han ønsket å forkynne. I Joh. 13.12 kan vi lese: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.»

Nattverden var opprinnelig et vanlig måltid. Brød og vin var som vårt brød og kaffe. På Jesu tid var det å spise sammen et sterkt uttrykk for fellesskap. En spiste ikke sammen med sine fiender. Å spise sammen var som å inngå en pakt; «Du kan regne med meg. Jeg stiller opp for deg hvis du trenger meg». Og når Jesus skal skildre det som kommer etter dette livet, så bruker han festmåltidet som bilde. Derfor er nattverden en sterk forkynnelse av selve evangeliet. Som Jacob Jervell sa: «Jesus kommer og setter seg til bords sammen med oss» (Ikke bare ruiner s. 126). I nattverden gir Gud seg selv. Vi trenger ikke flere mirakler. «Det går en direkte vei fra nattverdbordet til vårt eget bord. Bordbønnen er «innstiftelsesord». Her knyttes mennesker sammen i fellesskap og tjeneste. Vårt bord skal styrke til et liv i tjeneste, et liv for andre» (Ikke bare ruiner s. 128). Derfor er fortellingen om fotvaskingen et annet uttrykk for nattverden. Det handler om fellesskap og tjeneste.

«Hvilke tegn gjør du, så vi kan tro på deg?» Jesus gav mange tegn. Men det største tegnet var at han døde. I Joh.15.13 kan vi lese: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Johannesevangeliet forteller om tegn i den første halvdelen av evangeliet. Det er en tidsperiode på tre år. Men den siste uka i Jesu liv får nesten like stor plass. Da fortelles det om Jesu lidelse og død. For hva handlet alle tegnene om? Alt handlet om å vise fram Guds kjærlighet. Fotvaskingen handlet som sagt om å vise fram Guds kjærlighet. Men det som virkelig viser fram Guds kjærlighet, er Jesu død. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

Fotvaskingen tenker vi på som det ypperste diakonale uttrykket. Men nattverden var også uttrykk for det diakonale. Den maten som ble til overs, ble gitt til de fattige. Når vi sier: «Gi oss et tegn, så vi kan tro på deg» så skal vi vite at vi har fått dette tegnet. Vi er en kirke som lever av Jesu kropp og blod. Metodistkirken tror riktignok ikke at oblatene og druesaften blir forvandlet, men vi tror likevel at Gud er virkelig til stede i dette måltidet. Den Gud som en gang sa: «Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham», den Gud er virkelig til stede.

«Hvilke tegn gjør du, så vi kan tro på deg?» Vi trenger ingen gudsbevis. Den usynlige Gud har en gang for alle vist seg fram i Jesus. Og denne Jesus innstiftet et måltid som skal hjelpe oss så vi får mat nok til å leve av fra nå og inn i evigheten. Jesus sa om seg selv: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen