Be, så skal dere få

Les prest Anne Grete Spæren Rørvik tanker rundt prekenteksten for søndag 5. mai 2024.

Matteus 7, 7-12:

7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. 8 For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

9 Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, 10 eller gi ham en orm når han ber omen fisk? 11 Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

12 Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

«Be, så skal dere få.» Hva betyr det? Det står veldig ubeskyttet. Det kan høres ut som om Jesus tilbyr en Gud som gir oss alt vi ber om. Vi har vel alle erfaringer med at det ikke stemmer. Hvordan tenker vi om bønn? Hvordan tenker vi om Gud? Prekenteksten denne søndagen vekker mange spørsmål:

Hjelper det å be? Kan vi dirigere Gud med våre bønner? Hjelper det å mase på Gud? Er Gud avhengig av våre bønner for å gripe inn? Hvorfor gir Gud bønnesvar bare av og til? Er mennesker som ber, bedre sikret mot livets mange tap?

Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene. Jeg ser ikke at Bibelen har svarene heller. Tvert imot synes jeg Bibelen spriker i sine «svar». I vår prekentekst kan det høres ut som om Gud alltid vil gi oss det vi ber om hvis vi ber om gode gaver.

7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. 8 For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.

Handler bønn om å lete? Handler bønn om å banke på en dør? Litt lenger ut i vår tekst står det om gode gaver. Er det bare når vi ber om gode gaver at Gud gir oss? Hvordan skal vi vite hva som er gode gaver for oss? Er det sånn at når vi ikke får bønnesvar, så er det fordi Gud ser at det ikke er en god gave for oss?

Jeg har vært sykehusprest i 20 år. Jeg så mye bønn. Jeg så ingen overnaturlige helbredelser. Men jeg tror Gud kjempet sammen med legene på livets side. Når en småbarnsmor døde fra barna sine, er det vanskelig å tenke at det var godt for barna å miste sin mor. Dette er en logikk som ikke gir mening.

Prekenteksten slutter med ordene: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene». Dette kalles «Den gylne regel». Hva har det med bønn å gjøre? Er det sånn at vi oppfordres til å være bønnesvar for hverandre?

Hvilken Gud ber vi til?  Hvilke bilder har vi av vår Gud? Vi som stadig ser altertavla i Metodistkirken i Drammen, kan la oss påvirke av Jesu ansikt. Det er et litt gammeldags bilde av Jesus. Men når vi ser på dette bildet, er det et bilde av Gud vi ser. Denne guden kan vi be til. Denne guden kan vi søke. Denne guden åpner opp for oss når vi vil inn til ham. Egentlig er det siste et dårlig bilde, for Gud er allerede inne i oss. Så den døren vi banker på for at den skal åpnes, er inne i oss. Det handler om å gå inn i seg selv. Dette kaller noen for «sentrerende bønn». Det er bønn bakenfor ord og tanker.

Mange som er konfirmert i Metodistkirken for lenge siden, lærte at «Bønn er hjertets samtale med Gud». En samtale kan sammenliknes med en måte å leve sammen på mer enn et forsøk på å påvirke den andre. Samtalens poeng er ikke først og fremst å overtale den andre til å gjøre som en selv vil. Samtalen er en måte å fordype fellesskapet på. I bønnen kan det hende Gud ber oss om å åpne oss for hans vilje.  En god samtale innebærer mye lytting. Det er hjertets samtale, ikke hodets samtale. Det behøver ikke være mange ordene. Ett sukk er nok.

I vår prekentekst får vi tegnet et raust gudsbilde. Det er ikke sikkert det er ment bokstavelig, at Gud vil gi oss alt vi ber om. Men det gir oss et bilde av Gud som gir og gir og vet ikke hva godt han skal gjøre for oss.

Av og til kan vi lure på hvorfor vi skal be, når Gud vet alt på forhånd og likevel ikke lar seg styre av våre bønner. Martin Modeus, biskop i Sverige, sier i sin bok «Bønnen som alltid er der» at bønn handler først og fremst om vår relasjon til Gud. Selv de bønnene som handler om et ønske om at Gud skal gripe inn i våre liv, handler om relasjon. Gud vet om våre begrensede perspektiver. Gud vet om at vi ikke alltid vet hva som er godt for oss. Gud vet også om hvordan vi tenker om bønn. Gud hører oss selv om våre formuleringer kan være: «Kjære Gud, hvis du finnes…» eller «Kjære Gud, jeg vet ikke om du er i stand til å helbrede, men jeg ber….». Hvis bønn først og fremst handler om vår relasjon til Gud, vil alle famlende formuleringer øke vår relasjon. Vi har begrensede forutsetninger for å be, men vi ber til en Gud med ubegrenset kjærlighet til oss. Modeus sier: «Sant nok, vi får ikke alt vi ber om, men vi får så mye mer». Gud holder sin verden oppe. Han gir oss livspusten. Den dagen vi slutter å puste, gir han oss enda mer. 

Nå på våren ser vi hvordan Gud blåser livspusten inn i naturen. Bladene vokser. Grønnfargene kommer tilbake. Fuglene er kommet tilbake for å bygge reder. Folk koser seg på fortausrestauranter. Bønnesvarene skjer hvert sekund. Denne tiden i kirkeåret kalles «Påsketiden». Det er som om vi ser oppstandelsen hver eneste dag i naturen.

Når vi sier at bønn handler om relasjon, kan det høres ut som om vi «kommer nærmere Gud» når vi ber. Men Gud er der alltid, helt nær alltid. Vi kan oppleve Gud fjern, særlig når vi ber uten å oppleve bønnesvar. Men Gud er like nær alltid. Bønnen kan hjelpe oss til å se at Gud nettopp er der hele tiden.

Bønn kan også være handling. Vi er i vår menighet midt i vårt diakoniprosjekt. Hvert år gir menigheten bort små barnesykler til nabolaget. Bønn skjer i vår menighet både i det vi kaller «sentrerende bønn», hvor vi sitter tyve minutter i stillhet, uten ord eller tanke. Bønn skjer også ved å lage vafler til dugnaden i vårt sykkelprosjekt. Bønn og handling er ett. Kanskje blir vår menighet bønnesvar for nabolaget denne lørdagen i mai.  

Av og til kan vi høre at bare vi tror nok, så hører Gud våre bønner. Men Gud er ikke avhengig av vår tro. Da ville troen vært en slags gjerning vi kan vise til. Vår altertavle er et bilde av Jesus som kommer gående. Han står ikke stille. For meg handler det om at Gud kommer oss i møte når vi ikke orker å be. Da bærer Gud oss. Ingen behøver å bære troen sin alene. Gud tror på oss, og den universelle kirken, som vi døpes inn i, den kirken tror for oss.

I Metodistkirken sier vi at troens grunnlag er følgende: Bibelen, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Riktignok er det visst ikke John Wesley som har uttalt det slik, men dette er blitt noe som kalles metodistisk teologi. Når vi har det som kalles «vitnesbyrd» i gudstjenesten, betyr det at vi alle kan få av hverandres erfaringer.

Modeus sier at vi har stor frihet når det gjelder bønn. Han sier at det som gir oss energi i fellesskap med andre mennesker, vil også gi energi i våre bønner til Gud. Han sier: Gud ønsker et fellesskap av kjærlighet, ikke av tvang.

Mange av oss avslutter dagen med å takke Gud. Dette handler også om relasjon. Gud vet hvordan vi har det. Vi trenger ikke fortelle ham det. Men denne «hjertets samtale» gjør noe med vår relasjon til Gud.

Gud holder verden oppe først og fremst gjennom sine naturlover. Det er et stort under at tyngdeloven virker hver gang. Men av og til kan Gud gripe inn imot sine egne naturlover. Det er det vi kaller mirakler. Men det er umulig å lage noe teologi ut av det. Når griper Gud inn mot sine naturlover, og når gjør han det ikke? Modeus sier at vår tillit til Gud ligger ikke i at han skal bryte naturlovene, men at han hele tiden opprettholder sitt skaperverk. Dette gir mening for meg.

I vår prekentekst holdes bønn sammen med det å søke og det å banke på. Det handler om håp. Derfor er det mange som kaller bønn for «håpets språk».

Det virker litt rart at prekenteksten vår avsluttes med det vi kaller «Den gylne regel». Men her er det relasjonelle helt tydelig. På samme måte som bønn er «Hjertets samtale med Gud», er det å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss, noe som kan kalles bønn. Bønn og handling er to sider av samme sak. Hvis vi ber for andre mennesker, hvis vi leter etter andre menneskers drømmer i livet, hvis vi banker på andre menneskers dører, vi vi være opptatt av nettopp dette å gjøre mot andre det vi vil at andre mennesker skal gjøre mot oss. Det kan kalles bønn.

Gud holder liv i oss. Hver gang vi puster, får vi et bønnesvar. Det er et mirakel. Og det skjer hele tiden. Og når vi ikke puster mer, kan vi stille Gud alle de spørsmålene vi har lurt på mens vi ennå levde her på jorda.