Å følge etter Jesus

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 16. juni 2024.

Matteus 16,24-27: 24 Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg». Gjelder det oss som bor i et religionsfritt land? Hvilket kors skal vi i så fall ta opp?

Disiplene hadde fornektet seg selv og forlatt alt for å følge Jesus. Senere skulle de fleste av dem lide martyrdøden. Sist søndag fikk vi høre hvordan Jesus kalte disiplene. Han sa bare: «Følg meg», og de fulgte ham.  Matteus-menigheten, som dette ble forkynt til, hadde også forlatt alt for å følge Jesus.

 Hva hører vi når vi leser dette? Matteus-menigheten må ha hørt trøst og støtte. De kunne nikke og tenke at ja, vi har virkelig tatt vårt kors opp for å følge Jesus. Hvis vi hører utfordring og de som det ble forkynt til, hørte trøst, hører vi da det samme? Jeg pleier å si: «For å forkynne det samme, må vi forkynne noe annet».

Vi kan stille oss spørsmålet om denne teksten også gjelder for mennesker som sitter trygt i kirkebenkene søndag etter søndag. Er det sånn at alle som følger Jesus får et kors å bære? Er det sånn at alle som følger Jesus bør lete etter sitt kors for å bære? Hva betyr det i så fall for oss som ikke blir forfulgt for vår tros skyld å ta sitt kors opp?

Vi blir ikke forfulgt for vår tros skyld. Vi kan få tro det vi vil. Selv når vi kommer på sykehjem, har vi rettigheter for å bevare troen vår. Men troen vår kan gi oss andre utfordringer. Vår tro kan føre til at vi vil følge etter Jesus i en livsførsel som kan bli utfordrende. I Matteusevangeliet finner vi det vi kaller «Saligprisningene». «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres» (Matt. 5.10). Og i verset før: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt.5.9). Og videre i Matt.5.13: «Dere er jordens salt». Og: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Jesus utfordret menneskene. «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender» (Matt. 5.43). Og det er i dette evangeliet vi får høre om dommen: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matt.25.35).

Det er tydelig hva dette evangeliet mener med å følge etter Jesus. Det å følge etter Jesus kan handle om fredsarbeid. Det kan handle om helsearbeid. Det kan handle om klimakamp, og det kan handle om politisk arbeid. De siste to ukene har det vært en debatt om hvorvidt prester snakker om Jesus lenger. Prester blir kritisert for å snakke mer om miljøvern og andre politiske saker. Prestene på sin side, svarer med å si at det er nettopp å forkynne Jesus å være opptatt av f.eks. å ta vare på skaperverket. Jeg tror Matteusevangeliet vil være enig med disse prestene. I Metodistkirkens visjon heter det at vi skal forandre verden. Det var uvant for meg som lutheraner. Jeg tenkte: «Er ikke det viktigste å fortelle mennesker at de er tilgitt og elsket av sin Gud?»

Vi leser med hele vårt liv. Jeg har vært sykehusprest i 20 år. Min forkynnelse til døende mennesker handlet ikke om å forandre verden. Når mennesker sliter med sitt eget liv, enten det er sykdom, traumer fra barndommen, eller skam som er påført i voksen alder, så er ikke det å forandre verden det som kommer opp først.

Jeg tror ikke vi trenger å lete etter et kors å bære. Mange vet godt hvilket kors de bærer. Det er ikke sikkert det er så synlig. Mange har et kors å bære som nesten ikke er til å bære. Og noen orker det heller ikke. Andre ser sin oppgave her i verden ved å være med i fredsarbeid, klimaarbeid eller annet samfunnsmessig ansvar.

Vi kan miste vårt liv hvis vi bare er opptatt av oss selv. Det å følge etter Jesus handler ikke om å øke vår velferd. Gud ordner ikke alltid opp for oss selv om vi ber. Men Gud er der alltid sammen med oss i lidelsen. Jesus var selv hele tiden villig til å være hos mennesker som led.

Noen hører som sagt trøst i dagens prekentekst. Noen hører støtte i det livet de har valgt. Andre hører utfordring. Misjonærbarn kan fortelle sine historier om foreldre som trodde de tok sitt kors opp da de sendte syv-åringen på skole mange mil unna. Misbrukte kvinner kan fortelle om sine liv hvor de lenge trodde de tok sitt kors opp og ble værende i ekteskapet. Slavene trodde de tok sitt kors opp da de tålte slagene de fikk.

Men Jesus gikk rundt og løftet opp mennesker så de fikk sin verdighet tilbake. Han forkynte ikke selvutslettelse. Tvert imot. Men han selv tok sitt kors opp og døde på det. Derfor kan vi sitte het to tusen år senere å være kirke.

Vår prekentekst fungerte som sagt som trøst den gang dette ble skrevet. Den er full av polemikk mot det gamle gudsfolket. Det gamle gudsfolket var opptatt av å sikre seg. De fulgte ikke Jesus. Tvert imot kan vi lese om soldatene som fikk beskjed om å sette ut et rykte om at Jesu lik var stjålet. Vi kan lese: «Dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag (Matt. 28.15). De fra den gamle religionen ville vinne hele verden, men de tapte sin sjel.

Men dette var ikke bare en polemikk mot det gamle gudsfolket. Det var samtidig en påminnelse til Matteus-menigheten om at historien kunne gjenta seg. Dette kan også vi ta som en påminnelse, vi som i dag tilhører en religiøs majoritet. De fra det gamle gudsfolket hadde så fastlåste forestillinger om hvem deres gud var, så da Gud valgte å vise seg fram, kjente de ham ikke igjen. Å følge etter Jesus, å slutte seg til Jesus, er i Matteusevangeliet å følge Jesus der Jesus går, også i lidelsen. Det er ikke sikkert alle skal jobbe opp mot storsamfunnet. Mange har mer enn nok med sitt eget liv. Men det er kanskje det korset Gud kaller oss til å bære. Det kan handle om å «redde» verden. Det kan handle om å bære sitt kors i det skjulte, i det private, og det er nok.

Vi har det vi kaller «Takkedag» denne søndagen. Vi kan takke Gud, og vi kan takke hverandre for året som har gått. Vi har alle hatt noe vi har slitt med. Men som menighet har vi hele tiden løftet blikket utover oss selv. Vi vil være en kirke for nabolaget. Vi vil være kristne der vi bor. Vi vil være gode mennesker i våre familier, blant våre venner og i Guds verden. Vi er ikke bare opptatt av oss selv, verken som menighet eller enkeltmennesker. Vi har en del av hverandres liv i våre hender, som Løgstrup sa en gang. Vi bærer hverandre. Vi har ansvar for hverandre. Av og til kan det gi oss skyldfølelse når vi ikke strekker til. Men vi skal ikke frelse verden. Det var det Jesus som gjorde. Og han vet hvor vanskelig det er å være menneske. Derfor kan vi kjenne både på utfordring om å være til for andre samtidig som vi kjenner på takknemlighet for at vi har en Gud som tilgir og elsker når vi ikke strekker til. For vi strekker ikke til. Det er også et kors vi må bære. Men det korset bar Gud for oss.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik